I Tidsskriftet nr. 13/2001 har Inggard Lereim en lederartikkel om nasjonalt og internasjonalt antidopingarbeid (1). I artikkelen refereres det flere ganger til syntetisk erytropoietin, noe som ikke finnes. Riktignok er det mulig å syntetisere selve aminosyrekjeden til det endogene erytropoietin (165 aminosyrer), men sekundær- og tertiærstrukturen (og dermed den biologiske virkning) er det nok bare naturen som kan makte å produsere. Derfor benytter man seg av rekombinant bioteknologi for å fremstille eksogent erytropoietin; det humane gen blir inkorporert i DNA-sekvensen til ovarieceller fra kinesisk hamster, som deretter produserer erytropoietin in vitro. Peptidkjedens sekvens og struktur blir på denne måten identisk med endogent, humant erytropoietin, mens det fortsatt vil være små forskjeller angående sialinsyreinnholdet i karbohydratandelen av molekylet (ca. 40 %), som ligger som et ”skall” rundt peptidkjeden – og beskytter erytropoietin mot degradering i sirkulasjonen/ved leverpassasje. Det er disse små forskjeller i elektrisk ladning i karbohydratandelen man har konsentrert seg om når dopingjegerne skal få et instrument for å skille mellom endogent og eksogent erytropoietin.
