Både Hans Petter Aarseth og Steinar Westin skriver utmerkede ledere om fastlegereformen i Tidsskriftet nr. 14/2001 (1, 2). Det er imidlertid noen sider ved fastlegereformen som jeg synes har fått for lite oppmerksomhet, men som for oss ved et lite kommunalt kontor blir svært tydelige nå.
Fastlegereformen er for kommunale legekontorer også en reform i overføringene fra staten. Før har vi hatt fastlønnstilskuddet for hver fastlønnet stilling for kommunelege og turnuslege. Dette opphører nå. Heretter skal vi skrive regningskort for alt vi gjør istedenfor, vi er altså på en måte blitt privatpraktiserende på kommunens vegne. Fortsatt er vi visst over 400 fastlønnede leger igjen i kommunene, pluss turnuslegene. Hvilke konsekvenser vil dette få for hvordan de kommunale kontorene arbeider? Og hva er statens hensikt?
Vi merker i hvert fall at nyordningen gir oss vesentlig merarbeid.
Hos oss, som så mange andre steder, har vi en ledig stilling, til tross for alt vårt strev gjennom flere år for å få den besatt. En stor del av befolkningen er derfor ikke blitt tildelt fastlege. De andre listene blir da raskt fulle, og noen bytterett av betydning foreligger ikke for innbyggerne i vår kommune. Men verst er det at befolkningen er delt i et a-lag og et b-lag: De som skal ha service fra en av oss faste, og de som ikke skal ha det, men må forholde seg til vikarene. Før hadde alle på en måte samme rettigheter – ventet de lenge nok, fikk de komme inn til en lege som ikke var vikar.
Dette er etisk på kanten. Eller er det ikke det? Det kjennes i hvert fall ubehagelig.
Jeg forstår at søkningen til kommunene er blitt noe bedre. For oss som fortsatt har ledig stilling og ingen søkere når vi averterer, hjelper det så lite. Etter å ha planlagt for fastlegeordning i flere år hadde vi ikke tenkt å søke om suspensjon i juni 2001.
Jeg håper at Tidsskriftet fortsetter å belyse effektene av fastlegeordningen utover i landet i tiden som kommer.
