Jeg vil gjerne komme med noen kommentarer og spørsmål angående henvisningsplikten i den nye normaltariffen – denne gang ikke om ordningen, men om prosessen frem til denne.
I medlemsbrevet 18.4. 2001 står det: ”Forhandlingene har vært både langvarige og kompliserte. Fra Statens side har det vært en forutsetning at kravene til henvisning til spesialisthelsetjenesten skjerpes.” Mandatet til våre forhandlere var landsstyrets vedtak fra oktober 1999, der de ”pålegges å motvirke at pasientenes rettigheter til refusjon ved behandling hos spesialist svekkes”. Og dette er de vitterlig blitt! Dette kan da vel ikke tolkes på annen måte enn at våre forhandlere ble overkjørt, at staten fikk presset sitt standpunkt igjennom, trass i protester? Stor blir derfor overraskelsen når president Hans Petter Aarseth på nettsiden uttaler at han forsvarer denne henvisningsordningen. Likedan når visepresident Hans Kristian Bakke i Dagens Medisin uttaler at Den norske lægeforening i forhandlingene forholdt seg til landsstyrevedtaket. Hvordan kan dette forstås? Mandatet var vel klart nok?
President Aarseth uttaler også at reglene er i tråd med en tidligere avtale mellom Aplf og PSL. Han sikter da sannsynligvis til et oppklarende møte mellom Bakke og Gunnar Ramstad fra Aplf og Berit Norling og Gisholt fra PSL i januar 1999. I vedtaket herfra heter det i et av punktene: ”Pasienter som har kroniske lidelser og som er avhengige av spesialistbehandling, trenger kun henvisning én gang, dog tilbakemelding til fast lege etter hver konsultasjon.” Vedtaket fra dette møtet er senere behandlet i sentralstyret, men så vidt jeg vet ikke i landsstyret, slik presidenten anfører.
Foreningens medlemmer har forskjellige meninger om en rigorøs henvisningsordning, men etter demokratiske vedtak innad i organisasjonen bør foreningen og våre forhandlere stå samlet utad.
