Legeforeningens utvalg for prehospital akuttmedisin gav i Tidsskriftet nr. 10/2001 (1) uttrykk for misnøye over at luftambulansetjenestens flyoperative kontrakter tildeles uten at medisinske myndigheter involveres i prosessen. Denne ulykkelige situasjonen har sin bakgrunn i en todelt organisering av tjenesten. Transportkontraktene konkurranseutsettes. Markedet er tøft, og prisene presses. Dette medfører at luftambulansebaser skifter operatør, noe som også finner sted denne våren. Basemiljøer brytes opp, og helsepersonellet må igjen tilpasse seg nye operative rammebetingelser. Legearbeidet forstyrres i månedsvis. Legehelikoptertjenesten er sikkerhetsutsatt på to måter. For det første håndterer tjenesten svært syke pasienter, og behandlingstiltakene er krevende. Dette skulle tilsi maksimalt stabile arbeidsforhold. For det andre er det en operativ risiko. Etter et havari i 1996 nedsatte Sosial- og helsedepartementet en arbeidsgruppe som anviste flere viktige risikoreduserende tiltak (2). De viktigste var:
– Best mulig kompetanse hos det personellet som tjenestegjør i cockpiten.
– Seleksjon, utdanning og trening av hele besetningen i kommunikasjon, rollefordeling og samhandling (Crew Resource Management).
– Gode styrings- og organisasjonssystemer.
Også disse forhold betinger stabilitet og kontinuitet i tjenesten. Det motsatte skjer, noe som burde bekymre departementet.
Den kommende sykehusreformen skal inkludere luftambulansetjenesten (3). Dermed får man en anledning til å sikre tjenesten som det medisinske verktøy den skal være. Luftambulansetjenesten bør underlegges de regionale helseforetak. Velges anbudsprinsippet, må regionens medisinske behov være styrende. Kvalitet, langsiktighet og kontinuitet må prioriteres. Det er imidlertid behov for et sentralt myndighetsorgan som setter én nasjonal standard. Spesielt hensynet til flysikkerhet tilsier dette. Rikstrygdeverket har siden 1988 bygd opp en nasjonal infrastruktur for Statens luftambulanse. Ulike samarbeidsfora arbeider for å høyne flysikkerheten og utvikle tjenesten videre. Her er det gjort en meget god jobb, og denne infrastrukturen må ikke gå tapt.
Akuttmeldingen (4) varsler etablering av et Statens luftambulansekontor i Rikstrygdeverket. Denne plasseringen er imidlertid ikke naturlig i den nye foretaksmodellen. Det kommende Sosial- og helsedirektoratet kan være et bedre valg, eventuelt i en nettverksmodell som involverer relevante kompetanseorganer. Norsk akuttmedisinsk kompetansesenter (NAKOS) og Flymedisinsk Institutt (FMI) burde inkluderes i dette nasjonale kompetansenettverket for luftambulansetjenesten.
