Kjell Haram og medarbeidere hadde i Tidsskriftet nr. 11/2001 (1) en interessant artikkel om en viktig problemstilling i vår kliniske hverdag, nemlig vaginal fødsel kontra keisersnitt ved antatt stort foster. Artikkelen begrenser imidlertid problemstillingen til vanskelig skulderforløsning og skade på barnet i form av plexus brachialis-parese som følge av makrosomi. Dette er etter mitt skjønn altfor snevert. Forfatterne har ikke i det hele tatt omtalt hensynet til den fødende kvinnens bekkenbunn.
Store barn er assosiert med langvarige og traumatiske fødsler. Traume kan oppstå ikke bare hos barnet, men også på bekkenbunnens bindevev, muskulatur og nerver hos mor. Resultatet kan bli dramatisk for kvinnen med urininkontinens, analinkontinens og annen bekkenbunnsdysfunksjon som følge (2, 3). Fistler oppstår heldigvis svært sjelden. Skaden kan følge kvinnen hele resten av livet og kan i mange tilfeller ikke kureres fullstendig, selv med operativ behandling. Disse skadene kan i stor grad forebygges ved keisersnitt. Når vaginal fødsel velges, er god fødselshjelp og bruk av vakuumsug fremfor tang ved instrumentell forløsning også viktig for å beskytte bekkenbunnen (2 – 4).
Vi skylder våre fødende kvinner som har antatt stort foster en helhetlig vurdering av risiko og fordeler knyttet til forløsningsmetode. Slett ikke alle store barn skal fødes ved keisersnitt, men det er relevant å ta hensyn til den fødende kvinnen i tillegg til fosteret og derfor anbefale keisersnitt i en del tilfeller der fødselen kan antas å gi stor belastning på bekkenbunnen (2, 3).
