En psykisk utviklingshemmet mann, 61 år gammel, kom til allmennpraktiserende lege i følge med en hjelpepleier fra hjemmetjenesten. Hjelpepleieren gav uttrykk for at pasienten trengte Lamisil tabletter pga. utbredt neglesopp etter ordre fra pasientens fotpleier. Legen nektet å gi ham dette selv om diagnosen klinisk var korrekt. Begrunnelsen var at tilstanden ikke så ut til å plage pasienten verken helsemessig eller kosmetisk, og at pasienten var lite villig til å la seg undersøke. Legen oppfattet hjelpepleieren som svært negativ til dette, og ber på det allmennmedisinske diskusjonsforum Eyr om synspunkter på sin handlemåte.
Rettslig sett er legens holdning grei, idet han ikke fant behandlingen medisinsk adekvat. Annerledes ville det være om legen fant å måtte gjennomføre undersøkelse og ev. behandling. I så fall ville spørsmålet om pasientens samtykkekompetanse komme opp. Legen skal ta stilling til dette i henhold til § 4-3 i pasientrettighetsloven. Han skal vurdere om pasienten er i stand til å forstå rekkevidden av å gi eller nekte samtykke. Dersom pasienten ikke ansees som kompetent, kan legen treffe avgjørelser på pasientens vegne i henhold til § 4-6, idet helsehjelpen må regnes å være av lite inngripende karakter i omfang og varighet.
