At stamceller, når de utsettes for de rette ytre stimuli, kan utvikle seg til en annen type vev enn de opprinnelig var ment for, kalles transdifferensiering. Beinmargsstamceller kan for eksempel regenerere myokard etter infarkt (1).
Transdifferensiert til myokard
Infarkt ble indusert hos hunnmus ved ligering av koronarkar, og beinmargsstamceller fra hannmus injisert etter 3–5 timer i levende myokard på grensen mot infarktet. Etter ni dager var 68 % av infarktområdet fylt med nydannet myokard hos 40 % av de transplanterte musene. At myocyttene og det nydannede karvev stammet fra de injiserte stamcellene ble vist ved Y-kromosomanalyse og ved at cytoplasma uttrykte et fluorescerende protein karakteristisk for stamcellene. Beinmargsstamceller var altså transdifferensiert til myokard.
Andre studier viser at beinmargsstamceller hos mus også kan transdifferensiere til bl.a. nervevev og epitelialt vev. I et elegant forsøksopplegg (2) ble 30 hunnmus transplantert med bare én beinmargsstamcelle fra hannmus. De fem langtidsoverlevende dyrene ble så avlivet etter 11 måneder. Det ble da funnet Y-kromosom positive celler i beinmarg og blod, samt blant epiteliale celler i lever, lunger, gastrointestinaltraktus og hud.
Ved transplantasjoner
Kan så slik transdifferensiering skje hos menneske? En studie av to kvinner som fikk transplantert beinmarg fra menn og fire menn som fikk transplantert lever fra kvinner tyder på det (3). Ved undersøkelse av levervev fant man hos de beinmargstransplanterte kvinnene at 5–10 % av hepatocyttene og 4–17 % av kolangiocyttene var Y-kromosom positive som uttrykk for at de kom fra stamceller i den transplanterte beinmargen. Hos de levertransplanterte mennene fant man at 16–40 % av hepatocyttene og 5–38 % av kolangiocyttene var Y-kromosom positive.
Mer forskning
Transdifferensiering av stamceller fra voksne åpner muligheten for å benytte pasientens egne stamceller. Men så langt kan vi ikke styre slik transdifferensiering, og omfattende forskning med både stamceller fra voksne og embryonale stamceller vil være nødvendig før transdifferensiering kan benyttes i klinisk praksis (4).
