Honorering av forsøkspersoner er et eksempel på hvilke saker den nasjonale komité for medisin får på bordet. I denne aktuelle saken lød spørsmålet: I hvor stor grad kan utbetalinger av en slik størrelse på en uheldig måte påvirke til deltakelse i en studie?
– Hvorfor skal industrien eller forskningsledelsen sitte igjen med fortjenesten, istedenfor dem som bidrar med kroppen sin? Etikk er ikke matematikk. Da nytter det ikke å være dogmatisk og lufte høyverdige etiske tanker. Konsensus mer enn flertallsvotering preger vår virksomhet. Derfor har vi konkludert med at vi må foreta en skjønnsmessig sak-til-sak-vurdering, sier Ruyter.
Svaret i dette tilfellet mener han gav seg selv: Det hører med til historien at studien
foregikk over tid, innebar 54 gynekologiske undersøkelser, samt dekning av reiseutgifter og en enkel lunsj når forsøkspersonene kom til kontroll.
Den nasjonale forskningsetiske komiteen er samstemt i synet om at friske forsøkspersoner kan honoreres etter en timesats tilsvarende ufaglærte. Desto skarpere har uenigheten vært om pasienter skal honoreres når de samtykker i å delta i studier. Motargumentene har vært muligheten for utilbørlig påvirkning og markedstilpasning. Skeptikerne frykter en situasjon hvor bare de prosjektlederne som kan honorere, får tak i pasienter.
– Bekymringen kan minskes ved at informasjon omkring økonomiske forhold fremgår i informasjonen til forsøkspersonene, fremholder Ruyter.
– I veiledningsheftet som søkerne følger når de skal legge frem sine prosjekter, er det klare krav til dokumentasjon. I erkjennelsen av å være en ressursinstans istedenfor et kontrollorgan, har vi også drøftet behovet for en eksemplarisk pasientinformasjon, opplyser han.
