Det foreslår utvalget som 20. juni overrakte NOU 2001: 18 Xenotransplantasjon, til helseminister Tore Tønne. I utredningen er det også tatt inn et forslag til regulering av xenotransplantasjon i Norge.
Utvalget, som har vært ledet av fylkesmann Inger Lise Gjørv, gjennomgår forhold som må belyses nærmere før kliniske forsøk med xenotransplantasjon kan settes i gang i Norge. Det gjelder risiko for smitte fra dyr til mennesker, vurdering av behov for slik behandling og klinisk effekt, etikk og dyrevelferd.
I utredningen skilles det mellom tre typer av xenotransplantasjon: xenotransplantasjon av hele organer, xenotransplantasjon av celler og bruk av bioartifisielle organer.
Midlertidig forbud
I 1999 vedtok Stortinget et midlertidig forbud mot xenotransplantasjon. Bakgrunnen var de mange etiske og samfunnsmessige problemer som slik behandling reiser. Stortinget vedtok at forbudet skulle opphøre 1. januar 2003, såfremt et endelig lovforslag om regulering av xenotransplantasjon kunne tre i kraft senest denne datoen.
– Vi må innse at Norge er et land i verden, også når det gjelder xenotransplantasjon, sa Inger Lise Gjørv. Ifølge Adresseavisen har hun beveget seg fra nei til ja til xenotransplantasjon i løpet av arbeidet med innstillingen.
Det er mangelen på humane organer til transplantasjon som er grunnen til at utvalget nå vil tillate xenotransplantasjon. Muligheten for behandling av lidelser som Parkinsons sykdom og leversvikt er også tillagt vekt i vurderingen.
Smitteoverføring
Utvalget foreslår å innføre svært streng kontroll av kildedyrenes helse og mikrobielle status for å sikre maksimal sikkerhet mot smitte. Risikoen for overføring av smittsomme sykdommer (xenoser) fra dyr til pasienter og deres omgivelser kan foreløpig ikke utelukkes.
Utvalget mener at antatt risiko for folkehelsen vil variere med hva slags behandlingsform det er snakk om. For eksempel kan bruk av levende dyreceller i kunstige organer antas å medføre mindre risiko enn xenotransplantasjon av hele organer. Ved transplantasjon av hele organer er det aktuelt å bruke griser som kildedyr.
Utvalget ønsker å opprette en særskilt xenotransplantasjonsnemnd som skal følge utviklingen på området og gi departementet råd. Alle søknader om xenotransplantasjon skal forelegges nemnden for uttalelse.
System for smittevarsling
For å muliggjøre tidlig identifikasjon av smittebærere er det nødvendig å opprette et helseregister over alle mottakere av xenotransplantater (xenoregister) som igjen er knyttet til en biobank med blod- og vevsprøver fra pasientene og kildedyrene (xenobiobank). I xenoregisteret føres det inn opplysninger om pasienten og om kildedyret. Ved mistanke om smitteoverføring kan det hurtig oppnås kontakt med alle berørte parter.
Den ukjente risikoen for xenoser vil stille særlige krav til innhold og omfang av det informerte samtykket ved xenotransplantasjon, ikke minst fordi det ikke vil være mulig for pasienten å trekke seg fra smitteovervåkningen.
NOU 2001: 18 Xenotransplantasjon skal sendes på høring, som skal danne grunnlaget for videre behandling av saken i Stortinget. Utredningen kan leses på Internett: http://odin.dep.no/shd/norsk/publ/utredninger/
