Fra år 2001 til år 1421

”Kvinner, dere skal ikke bevege dere utenfor hjemmet. Dere bør ikke bruke denne muligheten for å tiltrekke dere oppmerksomhet fra uverdige mennesker som ikke vil betrakte dere med blide øyne (…) Dersom kvinner er nødt til å gå utenfor hjemmet for utdanningsformål eller for sosiale behov, skal de tildekkes i samsvar med islamsk sharialov. Dersom de går utendørs med fasjonable, pyntede eller stramtsittende klær for å vise seg frem, vil de bli forbannet ved den islamske sharialov og kan aldri forvente seg å komme til himmelen (…) Vi oppfordrer alle familiens eldste medlemmer til å holde streng kontroll over sine respektive familier for å unngå disse sosiale problemene. Dersom dette ikke skjer, vil disse kvinnene, i tillegg til de ansvarlige familiemedlemmer, bli truet, etterforsket og strengt straffet av det religiøse politiet (…)”

Dekret fra det religiøse politi, Ministry for the Prevention of Vice and Promotion of Virtue, Kabul, 1996

Burkaen, det kroppsdekkende plagget som også skjuler øynene, er nå påbudt dersom kvinnen ferdes utendørs. Begge foto privat

Jentene kan bli giftet bort helt ned til 10 – 12 års alder. Denne afghanske nomadekvinnen fikk sitt første barn som fjortenåring

Utsnitt fra satirisk blad publisert i Peshawar, Pakistan. I virkeligheten finnes ingen restriksjoner på kontakt kvinner imellom, men omgang mellom kjønnene er strengt kontrollert. Fra Shabkhand a special magazine for satire & cartoon

Det er hverdag i klinikken i Doshi, i Baghlan nord i Afghanistan. Området som kontrolleres av den islamske fundamentalistiske bevegelsen Taliban er merket av krigen som raste i området for få år siden. Frontlinjen er fortsatt bare 30 – 40 km unna. Klinikken i Doshi er en av fire som vi i Leger Uten Grenser støtter i området. Panoramaet av 4 000 meter høye fjell med snø under skarp sol og blå lapisfarget himmel er som en luftspeiling når vi nærmer oss landsbyen. Som vanlig står en forsamling av turbankledde menn foran klinikken når bilen ankommer. Det er ikke så mye annet som skjer i Doshi. En gruppe soldater, alle fra Taliban, følger intenst med fra nærmeste nabohus, som er en militærforlegning. De liker å teste antiluftvernskanonene mens vi er der. Instinktivt sjekker jeg at chador-en, det store sløret som tradisjonelt skal dekke hår og skuldre, sitter på plass, og jeg vender hodet bort. En kollega ble arrestert for noen måneder siden; det var et parti av nakken hennes som var synlig. Utenfor klinikken har taxien til min assistent, Fatema, ankommet. En kvinne stiger ut kledd i burka eller hijab som den også kalles, den kroppsdekkende kappen som dekker henne fra topp til tå og med et nett foran øynene for utsyn. Som alltid er jeg i noen sekunder i tvil om hvem det er inntil jeg gjenkjenner hennes nevø på 12 år som alltid må følge henne som anstand. En afghansk kvinne gjenkjennes kun på skoene.

Klinikkene er fullstendig kjønnsdelt, med en mannlig og en kvinnelig del for å unngå unødig kontakt mellom kjønnene. Ikke-muslimske kvinner som meg er et unntak. Jeg går inn den mannlige inngangen, forbi et tett forheng og er inne i den kvinnelige separate delen av klinikken. Purdel er min oversetter, en gammel lærer som etter år i kontakt med organisasjonen er kyndig innen det meste innen medisin. Han har vanligvis ingen problemer med å få følge med meg. Han sier som vanlig med et smil: ”You see, as a foreigner you are not considered to be a real woman.” Det er tredje dagen av kurset for daiaene, som de tradisjonelle fødselshjelperne kalles her i Afghanistan. Undervisning av tradisjonelle fødselshjelpere blir oftere og oftere forlatt i de fleste helseprogrammer rettet mot kvinner og barn i lavinntektsland, idet man ikke kan påvise effekt på mødredødelighet og kun marginal effekt på perinatal dødelighet. Afghanistan er unntaket. Fødselshjelperne er vår eneste mulighet til å nå kvinnene her, all annen tilgang er vanskeliggjort etter innføringen av en fundamentalistisk tolking av islamsk tradisjonell lov. 15 stykker har vi samlet fra landsbyene rundt Doshi. Mange er enker, andre barnløse, en verre skjebne, noen er kone nr. 2. Et par kan lese og skrive, de måtte slutte etter 12. klasse, når Taliban tok makten i området. Skolene for jenter har vært stengt i fire år. Arbeid er ikke lenger for kvinner, eneste unntak er i helsesektoren. Og for 20 år siden fantes det kun kvinnelige trikkesjåfører i Kabul!

Temaet i dag er komplikasjoner i svangerskapet og i hvilke situasjoner fødselshjelperne bør henvise gravide til klinikken og videre til sykehus om nødvendig. Afghanistan har andreplassen på verdenstoppen i mødredødelighet, bare i Sierra Leone er situasjonen verre. Fattigdom og krig nevnes som direkte og indirekte årsaker, men i Afghanistan kommer en tredje faktor inn: kvinners manglende tilgang til helsetjenester, fra graviditetskontroll til fødselshjelp. Det er ikke bare det nåværende regimet med dets rigide regler som er til hindrer. Tradisjonene i området er årelange og sterke når det gjelder kvinners påbudte underordning og fravær fra den offentlige arena, selv om deres helse og liv er truet. Etter reglene kan mannlige leger kun ta imot kvinner som er i følge med en mannlig slektning over ti år. Ingen afghansk kvinnelig lege har så langt akseptert å arbeide i dette området. Enker eller kvinner hvis menn nekter å følge dem, har derfor ikke tilgang til lege i Doshi. I løpet av timen tilkalles jeg uventet. En representant fra ”Vice and Virtue”, som det religiøse politiet kalles på folkemunne, er på besøk og klager over at min mannlige oversetter er i samme rom som kvinnene. Til tross for at vi har tillatelse fra høyere hold, lykkes det oss ikke å overbevise dem her og nå. Min assistent tar over timen. Man diskuterer ikke med det religiøse politiet; en Khalashnikoff, det mest populære våpenet blant soldatene her, er aldri langt unna.

Jeg går til rommet ved siden av der jordmoren har forløst en kvinne. Placenta sitter fortsatt etter nesten en time. Vi forbereder en oksytocininjeksjon, men plutselig kommer placenta allikevel. Den fødende og bestemoren har ulykkelige ansikter, og jeg ser rundt i rommet for å finne babyen. Var det en dødfødsel? Neida. Bestemor kan vise frem barnet som er velskapt og myser mot lyset. Men det var en jente. Moren har tre jenter fra før. Jordmoren lytter til den fødende, støtter og trøster. Hun er, som de fleste av våre kvinnelige ansatte, en sterk og motivert kvinne, og inspirerende å samarbeide med. Hun er avhengig av at mannen følger henne til arbeidet som anstand, og hver morgen går de den timen det tar å nå helsesenteret. Men motivasjonen er heldigvis sterk. Klinikken er et fristed og et eget rom for både ansatte og pasienter, her kan de endelig møtes, snakke og diskutere fritt. Inngående erfaringsutvekslinger finner ofte sted i venterommet, og her finner man få tegn til underordning.

I dag har vi enda et problem. Det religiøse politiet har stengt lukene i den kvinnelige delen for registrering og henting av medisiner. Kontakten mellom mann og kvinne gjennom en luke, til tross for at hun er tildekket med burka etter reglene, ble ikke godtatt. En ny runde med forhandlinger med talibanske religiøse ledere er nødvendig for å løse problemet. Vi i Leger Uten Grenser har som overordnet mål å kunne tilby medisinsk hjelp til alle, uansett etnisitet, religion eller kjønn. I denne konteksten opererer vi på grensen av det mulige, med sterke utfordringer til vår nøytralitet som er så verdifull i denne krigssituasjonen. Landet er i krig og prioriteringene er annerledes. Men vi har vært i landet i over 20 år, under ulike regimer, av og til ulovlig, i krig og i fredelige perioder. Slikt gir håp til en utarmet befolkning, om at det finnes noen som blir, som er der ingen annen hjelp finnes. Dagen er over, Fatema og jeg skiller lag. ”You see, they can cover our bodies, but our mind stays open,” sier hun og lar burkaen langsomt falle foran ansiktet. Jeg aner øynene hennes som glitrer bak gitteret. ”Islam is so beautiful, you know. This is not Islam.”