Gravide arbeidstakere

De siste tiår har de fleste gravide vært yrkesaktive, og majoriteten fortsetter i jobb etter fødselspermisjonen. Høyt sykefravær blant gravide arbeidstakere kan tolkes som tegn på mangler i den svangerskapsrelaterte lovgivingen og/eller dens praktisering. Tidligere studier har vist at sykmelding av gravide er assosiert med arbeidsforhold, noe som gir mulighet for forebygging gjennom tilrettelegging av arbeidet. Hovedformålet med avhandlingen var å identifisere arbeidsrelaterte forhold som fremmer eller hemmer gravides mulighet til å være i arbeid frem til fødselspermisjonens start. Arbeidet er basert på materiale fra to studier: en landsomfattende spørreskjemaundersøkelse til alle som fødte i Norge seks uker høsten 1989, og en intervensjonsstudie i en kirurgisk avdeling og en statlig etat i Oslo 1993 – 97.

I motsetning til sykmelding i året før graviditeten, varierte sykmelding under graviditeten med arbeidsmiljøet. Sykmelding økte med mengden av belastninger i arbeidet, så vel fysiske (løft, slitsomme arbeidsstillinger) som psykiske/organisatoriske (hektisk tempo, skiftarbeid). Det selv å ha kontroll med tidsbruk på jobben, gav mindre sykmelding. Forskjellen mellom kvinnene (alder, utdanning, barn) spilte mindre rolle for variasjon i sykmelding når arbeidsforholdene var tatt med i betraktningen. Sykmelding under graviditet kan være en indikator på grad av uforenlighet mellom arbeidsforhold og nedsatt arbeidskapasitet mer generelt.

To tredeler av yrkesaktive gravide i 1989 hadde behov for tilrettelegging, hvorav halvparten oppnådde justeringer som gjorde at arbeidet passet bedre for dem. Slik tilrettelegging var assosiert med en kraftig reduksjon av både andelen sykmeldte og tiden sykmeldingen varte. For at tilrettelegging skulle defineres som tilfredsstillende av pleiere og saksbehandlere, måtte tiltakene løse problemer med å opprettholde en skikkelig jobbstandard under graviditeten; og endringene måtte ikke føre til reduksjon av faglig innhold, kollegial gjensidighet eller lønn.

Omfanget av arbeid med tilrettelegging for gravide vil variere betydelig i arbeidsmarkedet, både fordi antallet gravide varierer, og fordi andelen som har behov for tilrettelegging varierer (fra 40 % i kontorliknende arbeid til 80 – 90 % i pleie- og industriarbeid). Om tilrettelegging ble gjennomført eller ikke, varierte i 1989 ikke med hvor mange gravide som hadde behov for tilrettelegging i de ulike yrkene. Derimot varierte graden av tilrettelegging med arbeidsplassens størrelse og arbeidstidsorganisering. I intervensjonsstudien så tilrettelegging ut til å avhenge mer av enhetenes alminnelige organisatoriske fleksibilitet, enn av ledernes holdninger til gravide arbeidstakere eller egenskaper ved de gravide. Dette tyder på at tilrettelegging ved graviditet kan være en indikator på arbeidsplassens allmenne rutiner for HMS-arbeid og personalhåndtering.

Avhandlingens resultater peker på mulighet for en betydelig reduksjon av behovet for fravær blant gravide arbeidstakere gjennom primær eller sekundær reorganisering av arbeidet. Studiene viser at tilfredsstillende tilrettelegging kan oppnås under svært ulike forhold. Å lete etter og spre erfaringene fra slike eksempler, kan være én vei å gå for å bedre forholdene for gravide arbeidstakere, så vel som for andre med nedsatt arbeidsevne.