I Tidsskriftet nr. 5/2001 (1) redegjorde Bjarte Sanne og medarbeidere for de enorme utgiftene depresjoner gir for samfunnet. Samtidig ble det redegjort for behandlingspotensialet som ligger i gruppen udiagnostiserte depresjoner. I Tidsskriftet nr. 13/2001 ble dette imøtegått av Stig Heskestad som setter spørsmålstegn ved dokumentasjonen samt stiller spørsmål ved om depresjoner ofte lar seg behandle effektivt. Dette blir igjen imøtegått av Bjarte Sanne og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 13/2001 der de stiller seg undrende til behandlingspessimismen hos Heskestad samt henviser til aktuell litteratur.
Det er viktig at den nye kunnskapen om depresjonsbehandling når praksisfeltet og kommer våre pasienter til gode, samt at vi formidler en behandlingsoptimisme fremfor selv å la oss overmanne av pessimisme og depressive fortolkninger det ikke er faglig grunnlag for.
Vi finner diskusjonen uhyre interessant, men mener flere aspekter burde vært tatt med. Det er all grunn til å være aktive og pågående i behandling av depresjoner. Der de første behandlingstiltak ikke fører til målet, vil man med fordel søke å utnytte potensialet som ligger i alternative behandlingsstrategier. De senere år har anbefalinger for behandling av depresjoner i økende grad kommet i bruk (2), også i Norge (3). Her gis det råd om behandlingsalternativer der vi ikke får tilfredsstillende terapeutisk respons ved vår foreskrevne behandling. Som tiltak ved behandlingsrefraktære depresjoner nevnes elektrokonvulsiv behandling (ECT) som det best dokumenterte alternativet. ”ECT er et antidepressivt andre- eller tredjehåndsalternativ når farmakologisk behandling av depresjoner ikke har virket. Det kan likevel være et førstehåndsvalg ved alvorlige depresjoner med høy selvmordsfare, uttalte vrangforestillinger, innslag av forvirring, når depresjonen er på vei til å få stuporøse trekk og av og til også for eldre og somatisk syke.” Bytte til antidepressiver med bredere farmakologisk virkningsprofil, kombinasjonsbehandling, tillegg av litium eller trijodtyronin nevnes også som mulige strategier samt at forskrivning av klassiske MAO-hemmere bør prøves når ikke andre behandlinger har ført til målet (3). Dette heftet fra Statens helsetilsyn inneholder 47 litteraturreferanser, slik at anbefalingene her må kunne ansees godt dokumentert. En håndbok som gjennomgår ny kunnskap som er kommet om behandling av depresjon de senere år ble utarbeidet av den norske PTD (Prevention and treatment of depression)-komiteen og utgitt i fjor (4)
. Depresjonshåndboken utdyper fagområdet og vil i detalj bidra så vel til bedre forståelse samt behandling av depresjoner (5). Begge de sistnevnte publikasjonene anbefales som nyttig lesing for så vel klinikere som for andre med interesse for kunnskap om depressive lidelser.
