Anna Midelfart tar opp et viktig og vanskelig problem. Det er en selvfølge at Legeforeningen må ha som mål å gi kvinnelige leger like muligheter til spesialistutdanning og samme trygghet i arbeidsforhold under graviditet som andre arbeidstakere. Vi har i flere tariffoppgjør hatt inne krav om rett til uendret lønn også når gravide i siste trimester går ut av vaktordninger. Så langt har det ikke vært mulig å få dette til, med den konsekvens at den gravide lege tvinges til sykmelding (med full lønn) i stedet for en hensiktsmessig endring av arbeidsoppgaver.
Det problemet Anna Midelfart tar opp om leger i vikariater, er vesentlig vanskeligere. For det første må vi ikke glemme at de fleste vikariater oppstår fordi legen som sitter i stillingen, har rett til permisjon. Vi må altså leve med vikariater og akseptere at et vikariat har en begrenset varighet. Å få inn bestemmelser som gir gravide leger rett til fortsatt ansettelse, vil kanskje gjøre det vanskelig for kvinner å bli ansatt i vikariater i det hele tatt.
Det vi ikke kan akseptere, er at kvinner som opplyser at de er gravide, av den grunn utelukkes fra en ansettelse, enten det er i et vikariat eller i en fast stilling. En slik praksis ville være i strid med loven, vi trenger altså ikke lovendringer eller avtaleendringer for å forhindre dette. Vi trenger en endret moralsk holdning hos dem som ansetter leger. Og så ville det selvfølgelig være til stor hjelp å få dekket kostnadene ved svangerskapspermisjon på en generell basis i virksomheten, uten å belaste den enkelte driftsenhet.
