Boken er i første omgang skrevet for sykepleiere. Forfatteren starter med å diskutere begrepene livskvalitet og håp, går deretter over til å beskrive en del målemetoder for disse to begrepene, og avslutter med å drøfte hvordan sykepleiere og andre helsearbeidere kan bidra til å styrke pasientenes håp og livskvalitet. Etter min mening snubler hun i starten, og kommer derfor ikke ned på beina.
I det første kapitlet nevnes en rekke ulike fortolkninger av livskvalitetsbegrepet, uten at forfatteren kommer frem til noen begrepsavklaring. Livskvalitet blir stående som et svært ullent og flertydig, om enn positivt ladet, begrep som betyr alt og ingenting. Drøftingen av begrepet håp er mer stringent og informativ, kanskje fordi dette begrepet ennå ikke er blitt så motepreget og politisk korrekt?
Når forfatteren så kommer til sine anbefalinger for hva man bør gjøre for å styrke pasientenes håp og livskvalitet, lister hun opp en rekke velmente råd og generelle tiltak. Rådene er gode de, men det er vanskelig å skjønne at det skulle være nødvendig å lansere et altomfattende livskvalitetskonsept for å begrunne dem.
Det tar kanskje to timer å lese denne boken. Denne tiden ville bli bedre anvendt hvis sykepleiere, leger og andre brukte den til å dra litt ekstra omsorg for sine pasienter, gjerne i henhold til de rådene som boken munner ut i.
Torgeir Bruun
Wyller
Medisinsk klinikk
Aker sykehus
