HIV-infeksjon og cytokiner

Selv om de senere års forskningsresultater har bidratt til en bedre forståelse av de patofysiologiske mekanismer ved humant immunsviktvirus (HIV)-infeksjon, er det fremdeles flere patogenetiske aspekter ved denne sykdommen som er uavklarte. Hensikten med avhandlingen var å belyse den immunologiske og kliniske betydningen av forstyrrelser i cytokinnettverket hos HIV-infiserte pasienter.

Doktorgradsarbeidet omfatter studier av cytokinnivået i plasma og i forskjellige cellesubpopulasjoner fra perifert blod hos HIV-infiserte pasienter før og under behandling med nye potente antiretrovirale kombinasjonsregimer (highly active antiretroviral therapy, HAART). Avhandlingen viser at HIV-infeksjon karakteriseres av betydelige forstyrrelser i cytokinnettverket med overproduksjon av noen cytokiner (f.eks. interleukin (IL)-10, alfainterferon (IFN- α ), og interferon-inducible protein (IP)-10) og redusert produksjon av andre (f.eks. IL-12). Denne cytokin dysreguleringen var mer fremtredende ved avansert HIV-sykdom. Samtidig med at HAART førte til stigning i antall CD4-celler i perifert blod og fall i virusmengde (HIV-RNA) i plasma, var det bedring av forstyrrelsene i cytokinnettverket. Det var imidlertid ingen normalisering av cytokinnivået, verken i blodet eller ved stimulering av celler i kulturer. Manglende fall i nivåene av IL-10, IP-10 og IFN- α var assosiert med behandlingssvikt. Også høyt IFN- α -nivå i blodet ved start av behandling var en prediktor for behandlingssvikt hos disse pasienter. Avhandlingen viser også at IL-12 og anti-IL-10 har potensial til å bedre lymfocyttproliferasjonen hos pasienter under HAART uavhengig av virologisk behandlingsrespons, noe som underbygger det terapeutiske potensial i cytokinnettverkforstyrrelser ved HIV-infeksjon.

Doktorgradsarbeidet konkluderer med at HIV-infeksjon fører til betydelig dysregulering i cytokinnettverket, og at disse forstyrrelsene kan bidra til immunsviktutvikling hos HIV-infiserte pasienter. Disse immunologiske forstyrrelser korrigeres bare delvis under HAART. Basert på våre funn foreslår vi at behandling av HIV-infeksjon bør bestå av både antivirale midler og immunmodulerende behandling. Både IL-10 og IFN- α vil kunne være potensielle mål for slik terapi.