Det insulinliknende vekstfaktor (IGF)-systemet er av stor betydning for normal vekst og utvikling hos mennesket. Insulinliknende vekstfaktor I er effektormolekyl for veksthormon, og stimulerer celledifferensiering, proteinsyntese og glukoseopptak i en rekke vev. Plasmanivået av denne vekstfaktoren øker gradvis inntil puberteten, og faller deretter sakte med økende alder. Et annet nær beslektet peptid, IGF-II, har effekter tilsvarende IGF-I men har lavere affinitet for type I-IGF-reseptoren som medierer de metabolske og mitogene effekter av vekstfaktorene. Flere andre komponenter i IGF-systemet, som IGF-bindingsproteiner, vil kunne påvirke den biologiske effekten av disse vekstfaktorene. Mesteparten av IGF-I og -II i plasma er bundet i et 150 kDa kompleks til IGF-bindingsprotein 3 (IGFBP-3) som en syrelabil enhet (ALS). Dette komplekset passerer ikke kapillærmembranen og utgjør et depot av vekstfaktorer i plasma. Det finnes imidlertid proteolytiske enzymer som modifiserer IGFBP-3. Proteolyse av IGFBP-3 reduserer bindingsaffiniteten for IGF-I, som deretter kan bli frigjort til vevet.
I tillegg til de metabolske effektene er både IGF-I og -II potente vekststimulatorer for en rekke kreftcellelinjer in vitro. Antistoffer for type I-IGF-reseptoren som blokkerer binding av vekstfaktor kan gi regress av brystkreftsvulster i dyremodeller. Høye nivåer av IGF-I er også vist å øke risikoen for forskjellige cancerformer som brystkreft, tykktarmskreft, prostatakreft, samt lungekreft.
Studiene ble initiert for å undersøke hvorvidt forskjeller i påvirkning av IGF-systemet kunne være involvert i den mangel på kryssresistens vi finner ved ulike endokrine behandlingsregimer for brystkreft. I tillegg var det av interesse å undersøke om brystkreftsykdommen i seg selv ville kunne påvirke dette vekstfaktorsystemet.
Arbeidet viser at man ved forskjellige antihormonbehandlinger kan påvirke nivået av denne vekstfaktoren i blodet hos kvinner med spredning av brystkreft. Østrogenagonisten dietylstilbøstrol og de partielle østrogenagonistene, tamoksifen og droloksifen, reduserer begge plasmanivået av IGF-I. Den motsatte effekten finner man ved behandling med progesteronagonisten megestrolacetat. Dette medikamentet reduserer også proteolyse av IGFBP-3, som kan være en viktig del av mekanismen for økningen i IGF-I. Videre viser man at kreftsykdommen i seg selv er assosiert med økning i protelytisk modifikasjon av IGFBP-3. Effektiv behandling av svulsten reduserte proteolysen av IGFBP-3.
Ut fra de funn som er gjort er det mindre sannsynlig at moderate endringer i plasma IGF-I er tilstrekkelig for å oppnå en antitumoreffekt ved brystkreft. Økningen av plasma IGF-I under behandling med megestrolacetat kan være en av mekanismene bak den anabole effekten av dette preparatet.
