Multippel sklerose (MS) er en inflammatorisk demyeliniserende sykdom i sentralnervesystemet som rammer unge voksne, oftest i en alder av 20 – 40 år. I Norge rammes 250 – 300 nye pasienter hvert år og totalt 6 000 – 8 000 pasienter har sykdommen. Årsaken til sykdommen er ukjent, men studier viser at den er immunmediert, utløst av eksogen(e) faktor(er) hos genetisk disponerte individer. Sykdomsforløpet er ofte uforutsigbart, og det finnes ingen kurativ behandling, men immunmodulerende medikamenter, som interferon, reduserer sykdomsaktiviteten og bremser utvikling av funksjonssvikt.
Avhandlingen omhandler studier av årsaksforhold, interferonbehandling, sykdomsforløp og prognostiske markører ved multippel sklerose. En populasjonsbasert studie fra Hordaland viste at en signifikant høyere andel av pasientene med multippel sklerose hadde gjennomgått Epstein-Barr-virus (EBV)-infeksjon, sammenliknet med en alders- og kjønnsjustert kontrollgruppe. I tillegg viste en høyere andel av slike pasienter tegn til reaktivering av latent infeksjon. Resultatene støtter funn fra andre studier og impliserer Epstein-Barr-virus som en aktuell eksogen faktor ved multippel sklerose.
Undersøkelse av sykdomsutvikling og prognostiske faktorer i samme pasientgruppe viste at 40 % hadde permanent behov for ganghjelpemidler og 55 % hadde fått uføretrygd etter 15 års sykdom. Pasienter med initialt attakkvis multippel sklerose (relapsing-remitting MS, RRMS) hadde en mindre alvorlig sykdomsutvikling enn dem med en gradvis, snikende sykdomsdebut (primær progredierende MS, PPMS). Lange intervaller mellom, og få attakker indikerte en bedre prognose blant RRMS-pasientene. Pasienter med langt intervall mellom symptomdebut og diagnose hadde best prognose i PPMS-gruppen. Ung alder og optikusnevritt eller sensibilitetsforstyrrelse ved debut indikerte en bedre prognose i hele gruppen pasienter med multippel sklerose, men disse variablene var assosiert til RRMS. Tilsvarende indikerte motoriske symptomer/pareser ved debut en dårlig prognose i hele gruppen pasienter med multippel sklerose, men dette var assosiert til PPMS. Pasientens kjønn og hvorvidt de hadde andre familiemedlemmer med sykdommen, influerte ikke på sykdomsutvikling/prognose.
Antistoffmedierte immunmekanismer er sentrale i sykdomsprosessen. Antistoff, oftest av immunglobulin (Ig) G-type, bindes til effektorcellene ved hjelp av en Ig-reseptor (Fc γ R). Genetiske variasjoner (polymorfismer) påvirker bindingsevnen til disse reseptorene, og dette er vist å influere på sykdomsforløpet av infeksjon og autoimmune sykdommer. Distribusjonen av disse Fc γ R-polymorfismene ble derfor studert i samme gruppe multippel sklerose-pasienter. Resultatene viste lik genotype og allelfrekvens i pasientgruppen og kontrollgruppene. Men pasienter med spesielle genotyper, særlig Fc γ RIIIB-NA1/NA1, men også Fc γ RIIA-H/H, hadde en mindre alvorlig sykdomsutvikling. Mekanismen bak dette kan forklares ved at pasienter med disse genotypene binder mer effektivt IgG og immunkomplekser. Dette kan gi bedre immunkontroll ved infeksjoner og mer effektiv fjerning av ugunstige immunkomplekser fra sirkulasjon.
Effekt av immunmodulerende behandling ble også studert i avhandlingen. I en norsk multisenterstudie (nevrologiske avdelinger og røntgenavdelinger ved ni sykehus), ble 97 RRMS-pasienter behandlet i seks måneder med injeksjon av 9,0 eller 4,5 millioner internasjonale enheter (mIE) interferon- α -2a (IFN- α 2a), eller placebo. Pasientene ble fulgt med månedlige kliniske og MR-kontroller. Resultatene viste en klar dose-respons-effekt av IFN- α 2a, målt ved MR-sykdomsaktivitet, som forsvant etter avsluttet behandling. Ingen klinisk effekt ble påvist, men dette var sannsynligvis på grunn av den korte behandlingstiden. Om lag 30 % av pasientene som fikk 4,5 mIE IFN- α 2a utviklet nøytraliserende antistoffer (NAs) mot IFN- α 2a, som reduserte behandlingseffekten. Dette er et vanlig problem som også sees ved interferon- β (IFN- β ) behandling ved multippel sklerose. Utvidede studier av NAs-IFN- α 2a viste at de ikke kryssreagerte med tilgjengelige IFN- β preparater. Tilsvarende var det ingen kryssreaksjon av NAs-IFN- β med IFN- α 2a. Dette kan åpne for muligheten til å skifte IFN-preparat; fra IFN- α til IFN- β , og omvendt, dersom pasienter utvikler terapisvikt på grunn av danning av NAs.
