I Tidsskriftet nr. 18/2001 har Ingrid Petrikke Olsen et innlegg hvor hun blant annet refererer noen av de utsagn foredragsholdere har kommet med ved enkelte av de obligatoriske kursene i fødselshjelp og kvinnesykdommer (1). Som eksempler på hårreisende utsagn nevner hun ”Assistentleger skal aldri stå alene med laparoskopier”, ”fødeavdelinger med mindre enn 1 000 fødsler per år er uforsvarlige” og ”man bør følge effekten av østrogenbehandling ved å måle beintettheten” (1).
Spesialitetskomiteen ønsker at utdanningskandidatene på kursene skal få oppøvd sin kritiske faglige vurderingsevne. Vi skal utdanne gynekologer som skal kunne fungere som generelle gynekologer i overlegestillinger på store og små norske sykehus (2). Disse må selvstendig kunne vurdere den faglige informasjonsflommen. Én målsetting med kursene er å oppøve den evnen. Kunnskapsbasert medisin er gullstandarden, både når det gjelder holdning til kunnskap og hva som skal formidles.
Det er en målsetting at de obligatoriske kursene skal bringe kandidatene i kontakt med de faglige spissmiljøene i landet innen en del sentrale emner. ”Spissmiljøer” i denne sammenheng er de miljøene som gjennom forskning tilfører oss ny kunnskap og sørger for fagutvikling, enten de er knyttet til universitetsklinikker eller ikke.
At foredragsholdere fremmer synspunkter som er kontroversielle, må være helt riktig – det skaper diskusjon. Gjennom kursevalueringen bidrar deltakerne til å forbedre kursene. Spesialitetskomiteen har ett medlem i hver kurskomité, og vet at kurskritikken blir lagt merke til. Synspunktene til foredragsholderne er ikke autorisert, verken av Norsk gynekologisk forening eller av Spesialitetskomiteen i fødselshjelp og kvinnesykdommer. Vi er enige med Olsen i at kompetente utdanningskandidater selvfølgelig må laparoskopere alene når tilstrekkelig trening er opparbeidet, at fødeavdelinger godt kan drive forsvarlig med mindre enn 1 000 fødsler i året og at det ikke er grunn til rutinemessig å gjøre beintetthetsmålinger hos kvinner som får østrogen.
Spørsmålet om subspesialisering er komplisert. Generalforsamlingen i Norsk gynekologisk forening besluttet i 1999 med stort flertall å foreslå grenspesialitet innen gynekologisk onkologi. Denne saken er ikke avgjort. Den norske lægeforening har vært meget restriktiv når det gjelder opprettelse av grenspesialiteter og nye spesialiteter, og Nasjonalt råd har lagt seg på samme linje. I den europeiske takorganisasjonen av medisinske spesialistorganisasjoner (UEMS) er det et mer nyansert syn. Innen vår spesialitet har UEMS vedtatt tre grenspesialiteter (gynekologisk onkologi, endokrinologi/infertilitet og perinatal medisin). Etter vårt syn er det lite aktuelt i Norge å foreslå ytterligere to grenspesialiteter innen fødselshjelp og kvinnesykdommer.
