Bjørn Bratland rapporterer i Tidsskriftet nr. 19/2001 en undersøkelse av polymyalgia rheumatica og arteritis temporalis i en allmennpraksis (1). Over en tiårsperiode ble det av fem leger registrert 44 pasienter med polymyalgia rheumatica og seks pasienter med arteritis temporalis. Artikkelen er viktig, da slike undersøkelser kan skaffe til veie informasjon om relativt uselekterte pasienter. Det er derfor å håpe på fortsatt engasjement omkring denne sykdommen.
Jeg ønsker imidlertid å kommentere noen av Bratlands konklusjoner. Det konkluderes med at diagnostisering og behandling av tilstanden bør kunne skje i allmennpraksis. Jeg kan ikke se at undersøkelsen inneholder dokumentasjon på hvem som er egnet til å ta hånd om disse pasientene. Studien gir naturlig nok ingen opplysninger om antallet udiagnostiserte pasienter i perioden, eller antallet pasienter som i observasjonsperioden ble diagnostisert av spesialister i sykehus. Man har heller ikke foretatt noen direkte sammenlikning mellom pasienter behandlet av allmennpraktikere og pasienter behandlet for eksempel av sykehusleger.
Som tidligere hevdet (2) finner jeg det mer interessant å diskutere hvordan allmennmedisinere og sykehusspesialister kan samarbeide om forskning og behandling av denne inflammatoriske revmatiske sykdommen. Bratlands undersøkelse viser egentlig klart at for å skaffe tilstrekkelig antall pasienter for forskning og kvalitetsutvikling, er man avhengig av samarbeid. Hans undersøkelse viste at hver allmennpraktiserende lege i gjennomsnitt oppdaget én pasient med polymyalgia rheumatica hvert år og én pasient med arteritis temporalis hvert tiende år. Dette synes ikke tilstrekkelig for å etablere verken klinisk kompetanse eller danne grunnlag for klinisk-epidemiologisk forskning.
