I Tidsskriftet nr. 18/2001 har Charlotte Haug en leder om dette emnet (1). I den er det mange kloke ord og interessante refleksjoner. Men det er ett begrep hun misbruker eller ikke har den rette forståelse av, og det er ”samfunnsøkonomisk lønnsomt”. Hun skriver bl.a.: ”Det er lite av det vi gjør i helsevesenet som er ”samfunnsøkonomisk lønnsomt”.”
Samfunnsøkonomisk teori har som mål å bruke ressursene slik at det er best mulig å være menneske i samfunnet. Når Haug sier om helsetjenestenes mål at ”Det er ikke snakk om å spare penger, men om å redusere lidelse”, så er det god samfunnsøkonomisk tenkning. Bedriftsøkonomisk teori, derimot, er noe helt annet, det dreier seg om et helt annet fag! Målet for en bedrift er å gi maksimal økonomisk avkastning for bedriftens eiere. Bedriftsøkonomisk teori sier hvordan det målet kan nås. Slik tenkning for et sykehus vil være katastrofalt. Her har Haug og samfunnsøkonomer sammenfallende syn. Selv mislykkede forsøk på lindrende behandling hos eldre, uproduktive pasienter er ”samfunnsøkonomisk lønnsomt” dersom man verdsetter ”følelsen av å bli tatt vare på” høyt nok. Derfor er det meste av det helsetjenesten i Norge gjør ”samfunnsøkonomisk lønnsomt”. Det forhindrer ikke at den samfunnsmessige lønnsomhet kan økes ytterligere ved en annen anvendelse av ressursene.
Haug refererer et utsagn fra statsråd Tønne: ”Det er mange formål som vil være samfunnsøkonomisk lønnsomme, men som vi likevel ikke kan få plass til uten å undergrave stramheten i økonomien.” Dette var hans begrunnelse for å avslå en søknad om en blåreseptordning. I en skikkelig samfunnsøkonomisk kalkyle burde negative følger av ”stramhetsproblemet for økonomien” inngå i kalkylen som en kostnad. Tønnes utsagn viser at heller ikke han forstår begrepet ”samfunnsøkonomisk lønnsomhet”, og det er alvorlig!
