Nils Johan Lavik spør i Tidsskriftet nr. 17/2001 ut fra sitt ståsted som psykiater etter de politiske lederes mentale helse (1). Dette betimelige spørsmål ville ha blitt enda mer interessant om vi hadde fått lese om Hitlers leger, som helt siden 1920-årene forsynte ham med alt fra hallusinogener til narkotika. Mon tro om hans paranoia ikke kunne komme av hans narkomani?
I 1984 utkom Pierre Rentchnicks avhandling Ces malades qui font l’Historie (2). I denne veldokumenterte bok fremlegger forfatteren 27 kjente historiske personers medisinske dossierer. Hva Hitler angår inntok denne etter hvert sinnslidende statsmann hele 27 legemidler per dag. Til hans daglige konsum hørte fem injeksjoner med metamfetamin, 4 mg atropin, 60 mg stryknin, kokain til inhalering, binyrehormoner, testosteron m.m. Ifølge forfatteren ansees det som bevist i ettertid at Hitler led av følgende sykdommer: gjennomgått hjerteinfarkt, langt fremskreden narkomani, Parkinsons sykdom, nyrestein, kroniske betennelser, skadet trommehinne på begge ører og stemmebåndspolypper.
Hvordan kunne en så syk og langtkommen narkoman styre Tyskland? Svarene vi nå har er at Hitler langt fra styrte landet, men at han faktisk fra starten av sin karriere og langt inn i 1940-årene ble styrt av bakmenn, som foruten å være antisemitter også ønsket å tjene penger på en ny krig (3, 4). Hitler kunne derfor være så gal som han var, fordi han tjente ett formål: Nemlig jødenes utryddelse og kapitalens forøkelse.
Det er med vantro og sjokk man i dag kan lese hva verden ikke har visst før inntil nylig, nemlig at bakmennene satt trygt i Sveits, Storbritannia, USA og Saudi-Arabia. Noen var også skjult i Tyskland (5). Den dagen vi forstår dette, blir det klart hvorfor en rekke gale personer synes å styre rimelig ”bra” i perioder da de egentlig burde ha vært til psykiatrisk behandling.
