Høyres Børge Brende har kalt fastlegeordningen en skandale, Fremskrittspartiets John Alvheim mener den skaper større problemer for hver måned som går og Senterpartiet er i ferd med å vende ordningen ryggen. Rekken av negative medieoppslag knyttet til fastlegeordningen har nærmest vært ubrutt siden innføringen 1. juni, og på allmennlegenes diskusjonsforum Eyr utbasunerer fastleger selv sin mektige irritasjon. Men i Sosial- og helsedepartementet, Rikstrygdeverket og i Legeforeningen er man i grunnen såre fornøyd.
Henvisningsordningen
Avdelingsdirektør i Sosial- og helsedepartementet Kjell Røynesdal mener at henvisningsordningen og uklarhet om øyeblikkelig hjelp på dagtid, har brakt fastlegeordningen i miskreditt.
I forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om fastlegeordningen i 1997, vedtok Stortinget at det skulle innføres en henvisningsordning. Den endelige ordningen ble forhandlet frem mellom Legeforeningen og staten våren 2001. Ordningen innebærer at det må foreligge en henvisning fra lege for at behandling hos spesialist skal utløse refusjonsrett fra trygden. – Man mente det ville være hensiktsmessig å innføre dette samtidig med fastlegeordningen. Men det viser seg at det hersker en del misforståelser rundt hva henvisningsordningen er, også blant fastleger og spesialister, mener Røynesdal.
– Mange oppfatter det slik at man må til fastlegen før man går til spesialist, men det er helt greit å bli henvist fra en spesialist til en annen, for eksempel hvis man har vært innlagt ved sykehus, også. Henvisning fra fastlege er heller ingen plikt, men uten henvisning må pasienten betale en ekstra egenandel på 170 kroner. For å praktisere henvisningsordningen lempelig det første året, har vi en overgangsbestemmelse frem til 30. juni 2002, opplyser Røynesdal.
Leder av Alment praktiserende lægers forening, Hans Kristian Bakke, peker på at en viktig effekt av henvisningsordningen er at fastlegene får oversikt over den enkelte pasients sykdommer og medikamentbruk.
Kjell Røynesdal
– Det er ikke sikkert at henvisningsordningen er perfekt, men hvis den skal justeres, må man passe på at man ikke fjerner det som er positivt. Heretter forventes det at fastlegen har full oversikt over pasienten, da må vi også få mulighet til det, kommenterer han.
Oslo – og resten av landet
Både Kjell Røynesdal og Hans Kristian Bakke anser at støyen rundt øyeblikkelig hjelp først og fremst er et problem avgrenset til Oslo kommune.
– Det er ikke endringer i ny helsepersonellov når det gjelder plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, slik det var plikt om i tidligere legelov. Det nye er at i den sentrale avtale mellom Kommunenes Sentralforbund/Oslo kommune og Legeforeningen er fastlegenes plikt til å gi øyeblikkelig hjelp til innbyggerne på sine lister spesifisert. Likeledes hvordan innbyggerne med behov for øyeblikkelig hjelp og som ikke er med i fastlegeordningen eller har fastleger i andre kommuner, skal fordeles mellom fastlegene. Det forutsettes at hver kommune i samarbeid med fastlegene har avtalt en rutine på hvordan øyeblikkelig hjelp på dagtid skal organiseres, sier Røynesdal.
En rekke innspill om fastlegeordningen har handlet om manglende tilgjengelighet, dels knyttet til hvorvidt pasienten når frem til legen per telefon, dels til hvor fort man kan få time. Kjell Røynesdal viser til at avtaleverket stiller krav om tilfredsstillende telefontilgjengelighet, og opplyser at det vil bli sendt ut et skriv fra Legeforeningen til fastlegene hvor man presiserer at de må sørge for at tilgjengeligheten er bra. Legeforeningen har også gitt ut et hefte om telefontilgjengelighet i allmennpraksis (1).
Også samferdselsmyndighetenes endring av regler for kjøring av lastebil inntil 7,5 tonn, har gitt uheldig effekt på fastlegeordningen, mener Røynesdal. – Dette har ført til at en strøm av personer har oppsøkt legekontorene for å få legeerklæring til fornyelse av førerkort. For øvrig har jeg inntrykk av at noen pasienter har hatt overdrevent høye forventninger til fastlegens tilgjengelighet, sier han.
– Det er mange som ringer departementet og er fortvilet over å ha fått beskjed om å vente i 2–4 uker for å få time hos sin fastlege, i tilfeller de mener de trenger time innen 1–3 dager, sier Røynesdal.
Større ansvar, større belastning
Fastlegeordningen er fortsatt gjenstand for debatt på Eyr, men at fastleger er særlig frustrert over sin nye hverdag, vil ikke Aplf-leder Bakke underskrive på.
– Det var mer frustrasjon å lese på Eyr før fastlegeordningen, påstår han. – Fastlegeordningen må, som alle reformer, få lov til å gå seg til. Man kan ikke forvente at det er innertier med én gang.
Per i dag mener han det generelle bildet av fastlegeordningen er at legene føler at de har fått tydeligere og større ansvar, og større arbeidsbelastning. – Ansvaret ligger i pasientlisten og i pasientenes krav. Belastningen skyldes dels at sykehusene vet hvem de kan flytte arbeidet over til og at samarbeidspartene i kommunen vet hvem de skal henvende seg til, dels at innbyggerne i større grad bruker allmennlegen på dagtid til akutthenvendelser. Det er også ønskelig, og billigere for samfunnet, enn at pasienten belaster legevakt på kveldstid, sier Bakke.
Hans Kristian Bakke
Hjemlene fylles opp
Både Bakke og Røynesdal fremhever at ledige fastlegehjemler fylles opp, nærmest uke for uke. I løpet av ordningens fire første måneder er antall lister uten leger redusert med over 100, fra 277 per 1. juni til 173 per 9. oktober, viser statistikk fra Rikstrygdeverket (se notis). Ifølge Røynesdal er det først og fremst nyutdannede norske leger som besetter hjemlene.
– I løpet av de siste to årene har vi fått over 400 nye allmennleger. Det fører til større grad av faglig fellesskap samt mindre vaktbelastning. Jeg tror ikke dette ville ha kommet uten fastlegeordningen, sier Hans Kristian Bakke.
