Det medisinske fakultet ved Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU) og sykehusene i regionen har planene klare for å utdanne spesialister innen fem medisinske spesialiteter: anestesi, pediatri, ortopedi, psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri. Målet er å styrke den teoretiske delen av spesialistutdanningen, effektivisere gjennomstrømningen av utdanningskandidater og skape et mer forutsigbart utdanningssystem.
Nasjonal standard
– Vi vil styrke samarbeidet mellom Det medisinske fakultet og sykehusene i Midt-Norge. Dette forutsetter en nasjonal standard for spesialistutdanningen, og et konstruktivt samarbeid med Legeforeningen og spesialitetskomiteene. Universitetene har allerede et ansvar for hoveddelen av obligatoriske og valgfrie kurs i spesialistutdaningen. Nå vil vi knytte spesialistutdanningen nærmere til den akademiske medisinen, sier studiedekan og prosjektleder Geir Jacobsen ved Det medisinske fakultet ved NTNU.
Han sier at pilotprosjektet bygger på et forslag fra landets medisinske fakulteter om hvilke nøkkelelementer spesialistutdanningen bør inneholde: teoretisk utdanning, forskningsoppgave, praktisk og klinisk opplæring, undervisning av pasienter og pårørende samt evaluering av spesialistkandidatene.
Men at universitetene er tiltenkt en mer sentral rolle, betyr ikke at legene får mindre tid i legefrakken, og at de må tilbake til lesesalene.
– Nei, tvert imot er det meningen å frigjøre tid til sykehustjeneste og redusere reisevirksomheten for spesialistkandidatene, sier Geir Jacobsen.
Geir Jacobsen
Trimmer bort kurstimer
Et konkret mål i NTNU-prosjektet er økt bruk av gruppeundervisning. Tanken er at én veileder skal følge en og samme gruppe på ca. åtte kandidater gjennom utdanningstiden. Å gjennomføre det, krever at man tar i bruk ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
– Opptil halvparten av det eksisterende kurstilbudet kan erstattes med gruppeundervisning og Internett-baserte kurstilbud. Det betyr at kandidatene får mer tid på arbeidsstedet, og at det blir lettere å tilpasse undervisningen til tjenesteplanene, mener Jacobsen.
– Hva er egentlig galt med dagens spesialistutdanning?
– Det er ikke noe direkte galt, men vi mener at spesialistutdanningen kan bli mye bedre ved å innføre gruppebasert undervisning, sier Jacobsen.
NTNU-prosjektet har fått tilslutning fra Nasjonalt råd, og i høst innleder fakultetet en dialog med det regionale helseforetaket for Midt-Norge. Geir Jacobsen opplyser at arbeidsgruppene for de fem spesialitetene er i gang med detaljplanleggingen, og han håper at prosjektet kan komme i gang neste år. Men til sjuende og sist er det Sosial- og helsedepartementet som bestemmer prosjektets fremtid og finansiering. Finansieringsansvaret er tenkt delt mellom departementet, NTNU og det regionale helseforetaket.
To systemer
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling slutter seg til planene fra Det medisinske fakultet i Trondheim.
– Modellen bygger på prinsippet om et økt regionalt engasjement i organiseringen av spesialistutdanningen, basert på en nasjonal standard. Dette er i tråd med anbefalingene som Nasjonalt råd har gitt til departementet, sier sekretariatsleder Harald E. Hauge i Nasjonalt råd.
Rådet har nylig foreslått flere tiltak for å sikre en bedre flyt og fordeling av spesialistkandidater (1). I hovedtrekk dreier det seg om å få en sterkere regional profil ved å styrke universitetenes rolle. Men Nasjonalt råd vil gå lenger enn det, og anbefaler at det blir opprettet regionale utdanningspakker i et omfang som svarer til inntil halvparten av utdanningsstillingene.
– Dette betyr at vi får en todeling. I det ene systemet kan kandidatene fritt søke seg til stillingene, slik som i dag. Det andre, nye systemet går ut på at kandidatene inngår en forpliktende avtale om å ta hele utdanningen innenfor én region, ved at de roterer mellom ulike sykehus. Med to systemer vil kandidatene få økt valgfrihet og fleksibilitet, samtidig som pakkeløsningen vil gi økt forutsigbarhet, sier Hauge.
Utover dette går Nasjonalt råd inn for tiltak som skal gi spesialistkandidatene mer akademisk trening. Dette innebærer systematisk fordypnings- og forskningsarbeid, noe man vil oppnå ved å innføre fordypningsoppgave og kreve deltakelse i veiledningsgrupper.
– Hva vil alt dette koste?
– Det vil koste rundt 60 millioner kroner å sette universitetene i stand til å utføre nye oppgaver i en regional modell, sier Harald E. Hauge.
Harald E. Hauge
Fragmentering?
President Hans Petter Aarseth i Legeforeningen mener at det ikke finnes noen klar begrunnelse for å endre på dagens spesialistutdanning.
– Det etablerte systemet fungerer som det skal, er billig og bra for samfunnet, og setter kvalitetskrav til utdanningsavdelingene. Skal spesialistutdanningen endres radikalt, bør det foreligge et dokumentert behov for det.
– Frykter Legeforeningen at universitetene skal bli for dominerende?
– Nei, vi har faktisk etterlyst et sterkere engasjement fra universitetene. De medisinske fakultetene er alle representert i samtlige spesialitetskomiteer, og dermed sikret innflytelse over spesialistutdanningen. Jeg er overrasket over at de ikke bruker denne muligheten bedre, sier Aarseth.
Han mener at en regional modell vil føre til ansvarspulverisering og fragmentering av spesialistutdanningen. Videre hevder han at så lenge legemarkedet er offentlig regulert, vil regionene ha begrensede virkemidler til å påvirke legefordelingen.
Legeforeningen stiller seg kritisk til en rekke forhold ved en regional organisasjonsmodell. Blant annet gjelder det forslaget om regionale utdanningspakker som Aarseth mener vil bli altfor bindende for den enkelte lege. Han mener også at fordypningsoppgave og gruppeundervisning er tiltak som vil kreve for store veiledningsressurser i forhold til det faglige utbyttet de kan gi.
– Skal vi innføre forskning i spesialistutdanningen, bør det være krav om ett års strukturert tjeneste ved sykehus som driver forskning, noe Legeforeningen har foreslått. Hvis tanken er å forkorte spesialistutdanningstiden, er premissene gale. Det er vist at den gjennomsnittlige spesialiseringstiden i sykehusfagene er i overkant av seks år, så her er det ingenting å hente. Skal man forhindre ferdige spesialister i å okkupere utdanningsstillinger, og få dem raskere over i overlegestillinger, må man bruke lønnsvirkemidler.
– Legeforeningen er blitt karakterisert som bakstreversk og lite reformvillig i diskusjonen rundt spesialistutdanningen. Hva er din kommentar til det?
– Jeg er helt uenig. I 100 år har legeprofesjonen vist stor evne til nytenkning rundt spesialistutdanningen. Bare det siste året har Legeforeningen fornyet kursstrukturen. Vi er enig med Nasjonalt råd om at det må være klare læringsmål og en nasjonal standard, men det har vi allerede med dagens system, mener Hans Petter Aarseth.
Hans Petter Aarseth
