Hva er suksessfaktorene for fastlegeordningen? Den hviler på en kontrakt mellom legen og individet og mellom legen og samfunnet. Suksess avhenger av allmennlegens innsats, men også av lojalitet fra andre aktører i helsevesenet. Reformen angår hele behandlingskjeden.
Pasientens beste skal være vårt hovedanliggende. Det betyr faglig god kvalitet på arbeidet allmennleger utfører. Vi må være pasientens beskytter mot unødig bruk av medisinsk teknologi, og være døråpner til spesialisthelsetjenester når det er påkrevd. Vår troverdighet avhenger av at vi makter å vise at egne arbeidsbetingelser ikke er vårt fremste mål.
I alle kommuner finnes det pasienter som har behov for mange og sammensatte helsetjenester. Med fastlegeordningen er det tydeliggjort hvem som har det medisinske ansvaret for den enkelte. Om vi allmennleger ønsker å bli trodd når vi skilter med helhetlig og pasientsentrert tilnærming, må vi ta samarbeidet med spesialister og andre profesjoner alvorlig.
I kommunene har allmennlegene mulighet til reell helsepolitisk påvirkning ved å bruke allmennlegeutvalg og samarbeidsutvalg som arenaer for faglige diskusjoner om spørsmål knyttet til helsetilstanden i kommunens befolkning. Legene må samarbeide om hva som er viktigst. De faglige premisser må synliggjøres og skilles klart fra fagforeningsmessige interesser.
Henvisningsordningen
Henvisningsplikten er omstridt og truet, og diskusjonen om den til dels uryddig. Argumenter basert på profesjonsinteresser utgir seg dels for å være faglig fundert, og overordnede helsepolitiske problemstillinger behandles stemoderlig. Her har allmennleger og spesialister et felles ansvar for at legekorpset som helhet fremstår som en troverdig aktør i samfunnet.
Vi allmennleger må vise at vi tar ansvaret for den helhetlige vurdering. Av det følger naturlig at vi har innflytelse på bruk av de samlede ressurser. Allmennmedisinsk tenkemåte synliggjøres gjennom gode henvisninger. En god henvisning hviler på diagnostiske overveielser og grundig vurdering av indikasjon, presentert i et godt skriftlig resultat. Slik kan vi bidra til at knappe spesialisthelsetjenester ikke beslaglegges av allmennmedisinske problemstillinger, men er tilgjengelige på kort varsel når vi trenger spisskompetanse på smalere felter. Henvisningsordningen er en forutsetning for at fastlegeordningen skal fungere etter intensjonene.
Å drive lobbyvirksomhet for egne interesser er legitimt, men spesialistene må også følge spillereglene. Henvisningsordningen er et faktum, og regler for legens forvalterrolle er knyttet til selve driftsavtalen. Behandlingskjeden skal være helhetlig og forutsigbar. Henvisningsordningen innebærer opplagt en innskrenkning i spesialistenes muligheter til å praktisere for trygdens regning. Det er for tiden vanlig praksis at spesialistene gjennom brev til pasientene oppfordrer til å rapportere om hvorvidt det er vanskelig å få henvisning til spesialist. Det fremstilles som en udiskutabel rett å bli henvist!
Organiseringen av vårt offentlige helsevesen må ikke baseres på profesjonsinteresser, men på hva som er best for pasienten. Knappe spesialistressurser må være tilgjengelige. Den privatpraktiserende spesialist har et ansvar for å belyse dette. Å bruke pasientens tillit som brekkstang ved å sette kollegers faglige integritet i miskreditt, slik vi har sett i avisoppslag nylig (1), er illojalt og bør påkalle korrektiver fra legefellesskapet. Å bidra til økt sykdomsangst og mistillit til helsevesenet på gale premisser er uetisk.
Lojaliteten ligger hos samfunnet og pasienten
Vi er uprofesjonelle som laug og forhandlingspartner om vi ikke viser respekt for avtalen som er inngått. Mange innspill fra enkeltleger som har hatt som mål å slå beina under fastlegeordningen, har fått ufortjent stor plass i mediene. Pressens makt er stor, uoverveide innspill kan spre usikkerhet hos både politikere og i befolkningen generelt. Ekstra ille blir det når Legeforeningens tillitsvalgte faller for fristelsen til å bruke tabloide medieoppslag som arena for forhandlinger, med risiko for å sette ordningen i vanry (2). Kriger om vaktordninger og øyeblikkelig hjelp-ansvar må ikke utkjempes med publikums tillit som innsats!
