Organisasjonsdebatt eller ikke organisasjonsdebatt er spørsmålet i Tidsskriftet nr. 22/2001 (1). Svaret er enkelt: Organisasjonsdebatten er i gang for lengst, enten man liker det eller ei.
Fagforeninger som ønsker å holde tritt med tiden og medlemmene bør drøfte organisasjonsspørsmål kontinuerlig. Skippertaksdebatter hvert tiende år er ikke tilstrekkelig. Foreningen må uavlatelig spørre seg selv om den beskjeftiger seg med de rette tingene og på riktig måte. Hva er visjonene og hva prioriterer vi når vi må velge mellom hensynet til medlemmer, helsepolitikk og fag? Er vi så slagkraftige og mektige som vi liker å tro at vi er, eller har makten fått et annet ansikt? Er vi oppdatert på medlemmenes ønsker, og gjenspeiles det i fagforeningspolitikken? Er det samsvar mellom foreningens politikk og omgivelsenes krav og forventninger?
Å tilpasse seg er på ingen måte godt nok. Selvsagt må vi forholde oss til de gitte rammebetingelsene, men ikke med servil passivitet. Det handler om å ha fantasi, vilje, pågangsmot og kløkt til å definere virkeligheten, tolke forutsetningene og utvikle kollektiv innflytelse. Det dreier seg om å overveie fremtidige betingelser, etablere nye strategier og alternative nettverk for å opprettholde handlekraft.
Yngre legers forening (Ylf) har samlet noen synspunkter på hvordan vi tror Legeforeningen skal klare tilpasningen, påvirke dagsordenen og etablere en strategi som fanger opp endringer i medlemsmassen og i verden rundt oss (2).
Påstander om at Ylf ønsker en modell som tilsvarer den danske legeforeningens konstruksjon, er en urimelig forenkling av Ylfs innspill. For å avlive myter i fødselsfasen ønsker jeg å redegjøre for de overordnede prinsippene for Ylfs organisasjonspolitikk.
Ytre press
Vi opplever en rivende faglig og helsepolitisk utvikling. Det er ikke nytt og bør ikke komme som noen overraskelse. Mange vil ha et ord med i laget og ønsker å styre den medisinske evolusjonen. Stadig dukker det opp nye, sterke gutter i klassen som har som mål å detronisere dem som sitter med kontrollen. Det er for eksempel slett ikke gitt at Legeforeningen skal beholde delegerte oppgaver og innflytelse over spesialistutdanning og -godkjenning for all fremtid. Flere har snust på det beinet. Det er heller ikke en naturlov at legene kun i kraft av sin faglige autoritet vil oppnå tilfredsstillende lønnsutvikling fremover. Profesjonell selvtilfredshet er en død strategi. Publikum, pasienter og presse stiller spørsmål ved Legeforeningens mange roller, og de godtar ikke uten videre at vi opptrer i gråsonen mellom fag- og fagforeningspolitikk. Makten har fått et annet ansikt. Har vi plassert oss riktig i dette landskapet? Satser vi på de rette hestene?
Indre press
Er foreningen i fase med medlemmenes forventninger, verdier og interesser? Vi er flinke, med rette, til å understreke at alle leger har felles bakgrunn og felles interesser og at vi må stå samlet. Vi sier også at vi anerkjenner at Legeforeningen består av mange grupper med til dels ulike behov. Foreningen er nokså selvtilfreds med hvordan vi takler de indre spenningene og fremstår som én forening. Gjør vi det? Hva mener vi med én forening?
Konflikter skaper spenninger, og spenninger skaper energi. Utnytter vi energien til å ivareta våre medlemmers interesser eller bruker vi den på å dempe interne tvister? Handlingsrom og innflytelse kan ikke utvikles uten økt demokratisering av virksomheten. Alle bør ha en reell mulighet til å delta, sette dagsorden og være med på beslutningene. Uten åpenhet og reell anerkjennelse av ulikheter oppstår det utakt mellom medlemmene og organisasjonen. Organisasjonen blir et distansert apparat og ikke aktiv og nærværende.
Ylf mener at Legeforeningen kan takle krysspresset ved at vi avklarer rollene og unngår gråsonene. Vi sier ikke at Legeforeningen skal rendyrkes til å bli en smalsporet forhandlingsorganisasjon. Foreningen må fortsatt være i stand til å forene fagpolitikk, helsepolitikk og lønnspolitikk. Men vi må innse at vi ikke vinner publikums gunst ved å tre ut og inn av roller etter eget forgodtbefinnende. Vi får heller ikke medlemmenes bifall dersom de opplever at Legeforeningen ikke formår å nå frem som fagforening fordi den lammes av helsepolitiske og fagpolitiske hensyn.
Sats på yrkesforeningene!
Rollene kan avklares ved at fagforeningsoppgavene overlates til de enkelte yrkesforeningene. Med fagforeningsoppgaver menes tarifforhandlinger, veiledning og opplæring av tillitsvalgte, individuell rådgivning og oppfølging samt eventuelle tvistesaker i tariffperiodene.
Yrkesforeningene kjenner medlemmenes behov og er de første til å fange opp trender. Yrkesforeningene er små og fleksible og kan raskt tilpasse seg endringer i medlemsmassen og samfunnet. Legeforeningens sekretariat skal fungere som paraply over yrkesforeningene og besørge oppgaver innenfor fagpolitiske, helsepolitiske, interkollegiale og etiske områder. Sentralstyret skal fortsatt være foreningens regjering.
For å løse fagforeningsoppgavene må yrkesforeningene få tilgang til definerte sekretariatsressurser, enten gjennom avtaler med moderforeningen om kjøp av slike tjenester eller ved å etablere selvstendige sekretariater med egne ansatte, slik Ylf er organisert i dag. Ylf vil anbefale at alle yrkesforeningene, enten alene eller sammen med andre yrkesforeninger, etablerer Ylf-modellen. Vi vil dessuten gå inn for at foreningen diskuterer en annen yrkesforeningsinndeling, eksempelvis sammenslåing av små yrkesforeninger eller opprettelse av en egen forening for leger i lederposisjoner.
Sats på de tillitsvalgte!
Mer toppstyring og sentralisert forhandlingsmakt er neppe måten å møte indre konflikter på. Vi trenger en organisasjonsintern desentralisering av forhandlingsmyndighet og oppgavedeling via yrkesforeningene til arbeidsplassnivå. Sannsynligvis er det nødvendig med et mellomnivå. Foreningen må, i lys av fastlegereformen og sykehusreformen, diskutere hva som er mest hensiktsmessig: fylkene eller regionene. Delegasjon alene er ikke nok, deltakelse er like viktig. De tillitsvalgte har en sentral posisjon som deltakere og representerer foreningsdemokratiet i praksis, men de er under samme krysspress som foreningen for øvrig. De opptrer ofte med divergerende og svake signaler fra medlemmer og fra foreningen som skal tolkes og omsettes i handling. Fremtidens legeforening må satse på å bistå de tillitsvalgte som nettverksbyggere og forhandlere. De tillitsvalgte trenger hjelp til å takle disse oppgavene – og først og fremst trenger de sekretariatsbistand.
Nye nettverk, nye allianser?
Mer av det samme er neppe svar på hvordan foreningen skal takle krysspresset. Vi må se oss om etter andre samarbeidspartnere, bygge opp nye nettverk og inngå alternative allianser for å utøve innflytelse. Et eksempel er forvaltningsoppgavene. Gir myndighet til å godkjenne spesialister den samme anseelse og tyngde utad som før, og øker det samholdet og styrken innad? Argumentene som hittil har vært fremmet for å videreføre dagens ordning, virker sementerte og fremstilles som om de er udiskutable. Ylf anbefaler en analyse av hensikt, behov og konsekvenser ved å beholde forvaltningsoppgavene, med bakgrunn i endringene i helsesektoren og med øye for de fremtidige medlemmers behov.
Lim og legitimitet
Mange frykter oppsplitting av foreningen med ”Ylf-modellen”. Spørsmålet er om dagens organisasjonsstruktur er bedre egnet til å bevare samholdet? For Ylf er det viktig at Legeforeningen fortsatt står samlet utad med troverdighet og styrke. Yrkesforeningene og de lokale tillitsvalgte vil være limet som holder foreningen samlet og som legitimerer Legeforeningen som fagforening. Utfordringen for yrkesforeningene blir å etablere rammeavtaler for legearbeidet som er logiske for legene, som sikrer de ulike gruppenes medlemsfordeler og som desentraliserer makten.
Troverdighet og tillit skapes ved at moderforeningen bærer frem fagpolitiske og helsepolitiske interesser. Slagkraften ligger i en aktiv forening som viser politisk mot og som påvirker aktivt i stedet for å tilpasse seg.
