Legeforeningen reagerer på at en lege som har sonet en dom for seksuelle overgrep får fastlegeavtale, og vurderer eksklusjon, står det i Aftenposten 28.9. 2001. Helsetilsynet har gransket legens etiske og faglige skikkethet særlig grundig og gitt ham tilbake retten til å praktisere. Kommunen har valgt å gi legen avtale etter en nøye vurdering. Jeg forsvarer på ingen måte mannen, som jeg ikke kjenner, eller de handlinger han er dømt for. Men jeg stusser over at legens egen fagforening vil omstøte tilsynsmyndighetens avgjørelse.
Etter 13 års medlemskap og etter å ha sett foreningen fra ”innsiden” i snart fire år, har jeg få illusjoner om foreningens vilje til å forsvare sine medlemmer. Det overrasker meg likevel at generalsekretæren angriper et medlem offentlig. Legen er av lett forståelige grunner avskåret fra å forsvare seg i samme medium.
Når øverste faglige tilsynsmyndighet, etter det den selv karakteriserer som en særlig grundig vurdering, har funnet en lege skikket, er det et paradoks at legens egen forening oppkaster seg til moralsk overdommer i all offentlighet. En eksklusjon fra Legeforeningen er vel ikke mye å bekymre seg over. Men yrkesforbud er en strengere straff enn den han allerede har sonet. Og yrkesforbudet ”idømmes” altså av egen fagforening.
Saken illustrerer Legeforeningens uklare dobbeltrolle som fagforening og (i denne saken selvbestaltet) forvaltningsorgan. De rollene bør avklares.
