Min gamle klassekollega Haakon Aars har vært på oppdrag i Midtøsten og skriver reisebrev til Tidsskriftet, publisert i nr. 22/2001 (1). Det skjer jo alltid «wenn jemand eine Reise tut . . .», da blir man så påvirket at noe kan komme ut feil. Når han kommer med en del politiske konklusjoner basert på fakta, da må disse faktaopplysningene kvalitetssikres. Aars gjentar under mellomtittelen Den andre intifadaen flere ukorrekte påstander (1), som er blitt motbevist en rekke ganger. Må det derfor være tillatt å fastslå følgende:
Daværende boligminster Ariel Sharon entret Tempelplassen (Haram al Sharif) fulgt av 12 – 15 sikkerhetsvakter, ikke flere tusen soldater (det er vel knapt plass til et slikt antall soldater). Som vanlig var det flere hundre politifolk til stede rundt Tempelhøyden. Dette er dessverre ganske vanlig, da Klagemuren, der tallrike jøder ber hver dag, ligger under Tempelhøyden.
Sharons handling var politisk utfordrende, men den var ikke i strid med gjeldende avtaler, verken med avtaler med de jordanske myndighetene som har administrert de muslimske hellige stedene, med Oslo-avtalen eller med de avtalene som følger med de palestinske selvstyremyndighetene (Palestine National Authority; PNA).
Aars gjentar også at det var Sharons handling som gav starten til de urolighetene vi har sett i områdene siden. Men både boligministeren i PNA, Falladji, og PLO-rådgiveren Abu Mazen, har i ettertid offentlig gått ut med informasjon om at disse aksjonene var planlagt i etterkant av Camp David-forhandlingene for å påvirke forhandlingsresultatene. Falladji har gjentatt dette flere ganger, og Abu Mazen er kjent som en troverdig deltaker i prosessen helt siden begynnelsen av Oslo-avtalene.
Tempelplassen er viktig i historisk og religiøs sammenheng. Der to moskeer ble bygd etter muhammedanismens tilkomst på 600-tallet, lå allerede 900 f.Kr. det første tempel, bygd av kong Salomo. Etter babylonernes ødeleggelser ble tempelet gjenoppbygd på 400-tallet f.Kr. og var jødedommens sentrum, hvorfra også Jesus prekte. Den eneste delen som står igjen av tempelet, er Klagemuren, som danner den ene siden av Tempelhøyden, og som vel må regnes som jødedommens helligste sted.
At det pågår en aktiv kampanje for å benekte at det noensinne har ligget noe jødisk tempel her, på tross av historiske, bibelske og arkeologiske fakta, er slikt det også kan skrives reportasjer om. Men det må bli en annen gang.
