Målet er å utarbeide retningslinjer som kan bidra til bedre praksis og kvalitetsforbedring, for dermed å sikre at tilbudene i helsetjenestene blir likeverdige. Samordning og koordinering av de ressurser som staten bruker på å utarbeide retningslinjer og produsentuavhengig legemiddelinformasjon, står sentralt i arbeidet (1).
Det er en faglig tung arbeidsgruppe, ledet av Statens helsetilsyn og med representanter fra Senter for medisinsk metodevurdering, Statens institutt for folkehelse, Legemiddelverket, Statens helseundersøkelser, samt Legeforeningen, Sykepleierforbundet, Kommunenes Sentralforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, som har utviklet programmet på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet.
Uoversiktlig felt
Det skorter ikke på retningslinjer for behandling eller legemiddelbruk, men feltet er uoversiktlig, kvaliteten på retningslinjene er varierende, aktørene er mange og gir ofte ulike faglige råd for samme behandling. Graden av industrisponsing er stor: Man antar at legemiddelindustrien bruker om lag 1 milliard kroner årlig på slikt arbeid. Flere offentlige institusjoner bruker også ressurser på utvikling av retningslinjer, likevel bare en brøkdel av legemiddelprodusentene, ca. 70 millioner kroner. I tillegg bidrar dårlig samordning og koordinering til at de offentlige ressursene er dårlig utnyttet.
– Vi trenger nasjonale kunnskapsbaserte retningslinjer. Vi ser også behov for å tilstrebe større grad av tverrfaglighet når det gjelder utvikling og implementering av retningslinjer, noe som kanskje har vært lite verdsatt av norske leger. Med programmet vil vi også gjøre synlig at brukere, pårørende og deres representanter har behov for retningslinjer som er tilpasset dem, sier arbeidsgruppens leder, Frode Forland.
Fagmiljøene må involveres
Arbeidsgruppen har satt opp en rekke kriterier som skal kvalifisere for at retningslinjer bør utvikles og implementeres. Det dreier seg om områder av helsetjenesten hvor faglig uenighet om valg av diagnostikk, utredning, behandling eller pleie fører til uhensiktsmessig stor variasjon i praksis, som for eksempel forebygging av hjerte- og karsykdom og astma og kronisk obstruktiv lungesykdom. Det kan være områder hvor det er viktig å fremme rettferdig og likeverdig behandling eller områder av helsetjenesten hvor det er påvist å være dårlig standard og hvor det foreligger behov for kvalitetsforbedring.
Nytten og effekten av retningslinjer er avhengig av i hvilken grad de blir fulgt, og arbeidsgruppen legger stor vekt på at retningslinjer skal implementeres i fagmiljøet. Endring av praksis betinger endring i helsepersonells atferd. For å lykkes, må de berørte bli inkludert i prosessen og identifisere seg med målsettingen og se at retningslinjene er hensiktsmessig, mener arbeidsgruppen.
Mer penger må til
For å nå målet, anbefaler gruppen at det blir opprettet et styre med representanter fra statlig helseforvaltning, fagorganisasjoner og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, samt et sekretariat forankret i helseforvaltningen. Arbeidet med å utvikle og implementere retningslinjer kan settes bort til organisasjoner og institusjoner, men ledes og koordineres av sekretariatet og styret.
I tillegg må den offentlige innsatsen i rene kroner og øre styrkes. Arbeidsgruppen anslår at drifts- og lønnsutgifter til sekretariatet vil beløpe seg på 3,5 millioner kroner, mens utvikling av et sett retningslinjer vil variere fra 300 000 kroner til over 1 million kroner.
– Det er mye ressurser å hente i bedre samordning av dagens innsats, men det er avgjørende med nye tilskudd. Vi tar det for gitt at helsemyndighetene ønsker dette feltet styrket, men foreløpig vet vi ikke mer enn at programmet er positivt mottatt i Sosial- og helsedepartementet, sier Forland.
Han legger til at det er drøftelser på gang på tvers av nasjonale grenser, for å se på mulig samordning av retningslinjer i Norden.
Rapporten legges ut på: www.helsetilsynet.no/trykksak Samtidig kommer Retningslinjer for retningslinjer , som beskriver metode for utvikling av retningslinjer, i redigert utgave.
