Å forklare enkelt og lettfattelig rører ved kjernen av legekunsten. Alle som har zappet innom Puls , vet at mye har skjedd med den medisinske folkeopplysningens form siden 1970-tallets Einar Johannessen. Damms store medisinske leksikon , fornorsket av Tidsskriftets Tom Sundar og kolleger, favner begge.
Innledningen er ærverdig og distansert, med 18 tilfeller av pronomenet ”man” på en halvside som rekord. Snart overtar imidlertid Puls , med et lett og praktisk forbrukerperspektiv: ”Når de forfrosne kroppsdelene har fått tilbake sin normale farge, kan du ta dem opp av vannet igjen.” Du-formen fungerer fint i overskrifter som ”Slik lindrer du sår hals”. Andre ganger kan tituleringen føles vel direkte, som ”I unntakstilfeller kan du bli lagt i respirator”. Her hadde kanskje Einar Johannessens stil vært mer beroligende.
Verkets fokus er symptomer, sykdommer og behandling, forbilledlig lettlest og oversiktlig. Bøkene bugner av delikate plansjer og andre visualiseringer. Overfloden av tilfredse amerikanere i primærfarger, jamfør Sunnhetsbladet, kan fremmedgjøre noen. Til minussiden hører også tynn dekning av ungdomshelse og at et emne som incest ikke er omtalt. Men bokverket fortjener pluss for å være godt oppdatert, med forskningsresultater fra rett før utgivelsesdato, innbakt i teksten.
Kvaliteten på oversettelsen varierer. Rusk i fornorskningen er tydelig i omtalen av screeningundersøkelser. Her taler teksten med flere stemmer og gjengir vekselvis norske og amerikanske retningslinjer. Jeg har ikke funnet medisinske feil. Det siste er viktigst.
Vi har et annet medisinsk leksikon i Norge, utgitt av Kunnskapsforlaget. Jeg bad min ikke-medisinske kone og min svigerfar, lektoren, å sammenlikne de to. Testen bestod i å lese hva som stod under Hjerteinfarkt. Begge foretrakk Damms. Det var enklere, omfattende nok, ja rett og slett begripelig.
Kan bokverket anbefales? Ja, i god opplysningstradisjon kan du trygt gi det som julegave til ikke-leger du er glad i. Kanskje med unntak av hypokondere.
Øystein
Eiring
Dagens Medisin
