Totalt foreldet pionerarbeid, eller?

Da den engelske psykiateren Michael Balint gav ut denne boken i 1957, vakte den internasjonal oppsikt. Han påstod at når minst en tredjedel av pasientene i allmennpraksis vesentlig hadde psykologiske problemer, måtte allmennpraktikerne selv både kunne diagnostisere og håndtere emosjonelle problemer like godt som de somatiske. Ellers kunne pasientenes emosjonelle problemer bli kronifisert i diffuse somatiske plager. Allmennpraktikeren måtte kunne vurdere pasientens personlighets virkning på sykdomsforløp og sykdomsatferd, og han trengte den samme inngående kunnskap om indikasjoner, kontraindikasjoner og bivirkninger ved ”legen som medikament” som ved farmaka. Psykoterapi i allmennpraksis måtte allmennpraktikerne selv utvikle. Og i mange land, deriblant Norge, ble det startet opp såkalte Balint-grupper der allmennpraktikere møttes med sikte på å forstå mer av pasientenes psykiske problemer og hvilke overførings- og motoverføringsfenomener som opptrer og hvordan disse best håndteres.

Boken er resultatet av et kvalitativt forskningsarbeid som forfatteren over en femårsperiode på begynnelsen av 1950-tallet gjennomførte sammen med en gruppe fastleger innen det offentlige helsevesen. De oppdaget slike fenomener som at legen ikke tilpasser seg pasientens person, pasienten må tilpasse seg legen, spesialistenes og allmennlegenes felles ansvarsfraskrivelse ved uklare somatiske symptomer, problemene ved alltid først å undersøke somatisk og utsette det psykososiale intervju, nødvendigheten av å få tak i pasientens særegne personlige sårbarhet (f.eks. avhengighet), problemene med ”timing”, dvs. når starte og når slutte en psykologisk intervensjon, og problemene med å gi støtte eller råd før man har undersøkt de psykososiale forhold.

Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over å få til anmeldelse en ny utgave av denne 40 år gamle boken. Kunne den bringe noe av interesse nå? Ikke på teorisiden. Dens resultater er nå allemannseie, og vi har kommet mye lenger når det gjelder kunnskapen om klinisk kommunikasjon. Medisinstudenter har i dag ganske omfattende undervisning i dette samt i personlighetspsykologi med relevans for somatisk medisin. Vi har også diagnostiske og psykoterapeutiske metoder som egner seg i allmennpraksis. Men brukes de i praksis? Har legene kompetanse og tid til dette? Eller gjør man som for 50 år siden: bruker tid, krefter og penger på somatisk diagnostikk der noen få psykoterapeutisk orienterte samtaler ville vært nok? I så fall er boken en nødvendig vekker.

Uansett, den som ønsker å bli motivert til å studere viktige psykologiske fenomener og deres behandling i allmennpraksis, kan finne inspirasjon her. Vedkommende vil samtidig få et interessant historisk glimt inn i en allmennpraktikerverden der pasientene hadde tuberkulose, der spesialistene og sykehusmedisinen trodde seg å ha alle svarene, og der det opplevdes som en stor sensasjon å spørre mor til barnet med residiverende infeksjoner om hennes ekteskap. For alle andre interesserte anbefales en moderne lærebok om klinisk kommunikasjon.