Nosokomiale infeksjoner rammer 5 – 10 % av alle sykehuspasienter. Hyppigst forekommer urinveisinfeksjoner, nedre luftveisinfeksjoner, kirurgiske sårinfeksjoner og septikemi. Septikemi er blant de alvorligste infeksjonene. En undersøkelse av 1 286 pasienter med bakteriemi ved Haukeland Sykehus i en 15-årsperiode viste at insidensen av septikemi økte signifikant til 8,7 tilfeller per 1 000 innleggelser, og at forekomsten av hvite stafylokokker, ofte meticillinresistente, økte mest og var i slutten av 1980-årene hyppigste årsak til nosokomial septikemi. Økt forekomst av meticillinresistente stafylokokker og Clostridium difficile-assosiert diaré førte til et raskt stigende forbruk av vankomycin i norske sykehus.
Fra 1995 ble flere pasienter ved Haukeland Sykehus infisert med høygradig ampicillinresistente Enterococcus faecium, og til nå er mer enn 450 pasienter blitt infisert. Genetiske markørundersøkelser bekreftet et klonalt infeksjonsutbrudd som begynte ved sykeposter med relativt høyt vankomycinforbruk. Enterokokkisloater fra fire pasienter hadde også vankomycinresistens av vanB-type. Umiddelbar isolering av disse pasientene var trolig årsaken til at den vankomycinresistente varianten ikke spredte seg. Av de 149 første tilfellene med ampicillinresistente enterokokkinfeksjoner hadde 65 % urinveisinfeksjon, 21 % sårinfeksjon, 9,4 % bakteriemi og 4,7 % andre infeksjoner. Kontrollundersøkelser viste at pasientene med enterokokkinfeksjon hadde 9,8 % overdødelighet. Logistisk regresjonsanalyse viste at følgende forhold var signifikante risikofaktorer for infeksjon: underliggende gastrointestinal eller nevrologisk sykdom, antibiotikabruk utover ti dager, langvarig sykehusopphold og kefalosporinbruk. Mange pasienter ble kolonisert med resistente enterokokker i tarmen uten å utvikle infeksjon, men representerte en fare for spredning av resistente enterokokker i sykehuset. Mer enn 20 % av pasientene ved enkelte sykeposter var smittebærere med ampicillinresistente enterokokker. En undersøkelse av slike smittebærere viste at mer enn ti dagers behandling med antibiotika eller behandling med fluorokinoloner var signifikante risikofaktorer for kolonisering. Hos smittebærerne som leverte kontrollprøver etter utskrivning, var smittebærertilstanden eliminert etter gjennomsnittlig ni måneders observasjon.
En multisenterundersøkelse ved ti større norske sykehus viste at 6,9 % av 854 undersøkte pasienter var fekale sittebærere med ampicillinresistente E faecium og 3,3 % smittebærere med høygradig gentamicinresistente Enterococcus faecalis. Vankomycinresistens ble ikke påvist i disse isolatene. Bruk av antibiotika, særlig vankomycin, var signifikante risikofaktorer for å bli smittebærer med resistente enterokokker. Genetiske markørundersøkelser viste at noen få resistente enterokokkstammer i særlig grad bidrar til spredning av resistente enterokokker i norske sykehus. Trolig skyldes denne smitteoverføringen overflytting fra ett sykehus til et annet.
Undersøkelsene gav klare indikasjoner på at bedre sykehushygiene og redusert antibiotikaforbruk er viktige forutsetninger for å kunne begrense infeksjonsutbrudd med antibiotikaresistente bakterier.
