Bobath-metoden ble opprinnelig utarbeidet og presentert av ekteparet Berta og Karel Bobath. Gjennom sine bøker og kurs har de sørget for at en hel generasjon Bobath-instruktører har videreført deres ideer (1, 2). Bobath & Bobath introduserte en behandlingsmetode og en teoretisk forklaringsmodell basert på datidens nevrofysiologiske forståelse. De var således grunnleggere og ”eiere” av Bobath-metoden (Bobath-konseptet). International Bobath Instructors Training Association (IBITA) har på ingen måte ”arvet” konseptet eller fått tillatelse å gjøre endringer i de grunnleggende prinsippene. De som har hørt Bobath & Bobath presentere sin metode, vet at de var strikte angående teoretisk grunnlag og metode. De ville ikke ha noen ”blanding” av ulike behandlingsmetoder og forklaringsmodeller. De har heller ikke forandret noe i sin tekst om sensorisk stimulering fra 1984 til 1990 (1, 2). Ekteparet Bobath gikk bort kort tid etterpå.
Mange Bobath-tilhengere tror de behandler etter en ny systemteoretisk forståelse, mens de i praksis ikke forandrer noe av tilnærmingen eller behandlingsmetoden. Ifølge Fay Horak (3) avslører de spørsmålene som en fysioterapeut stiller ved behandling av en nevrologisk pasient, hvilken forståelse hun/han har om hvordan sentralnervesystemet kontrollerer bevegelse. Innen Bobath-forståelsen praktiseres fremdeles fasilitering/inhibering, ”guiding” og forsiktig progresjon av behandling styrt av fysioterapeut. Dette kan ikke kalles systemteoretisk fremdrift.
I vår studie fant vi at pasienter som ble behandlet i henhold til Motor Relearning Programme (MRP), med en funksjonell tilnærming, var færre dager innlagt i sykehus, fikk raskere bedring, ble like bra eller bedre i motorisk funksjon og minst like selvstendige i dagliglivets aktiviteter som pasienter som ble behandlet i henhold til Bobath-metoden (4). Hvis dette er riktig, kan man legge Bobath-metoden til side og konsentrere seg om å utvikle en ny funksjonell tilnærming.
Det er viktig med en kritisk holdning til behandlingsmetoder. Vi trenger mer forskning på dette området. Det vi ikke trenger, er forsvar for og ”oppdatering” av en metode som har hatt sin funksjon som banebrytende og grunnleggende. Nå trenger vi å gå videre.
