I Tidsskriftet nr. 22/2001 understreker Stein Knardahl den viktige posisjonen vi behandlere har for å motvirke kronifisering av bl.a. ryggsmerter (1). Det er smerteatferd vi forholder oss til. Prosesser fra nocisepsjon til atferd foregår i det skjulte.
Jeg er uenig i påstanden om at det er liten enighet om diagnostiske kriterier for ryggsmerter. Allerede i 1987 kom The Quebec Task Force on Spinal Disorders med en anbefaling for inndeling av ryggsmerter i spesifikke og uspesifikke (2). Denne blir brukt i de fleste internasjonale veiledninger og prosedyrer. På Internett finnes det en utmerket veiledning fra New Zealand om hva som skal gjøres og hva som skal unngås i møtet med pasienter med akutte og pasienter med kroniske ryggsmerter i primærhelsetjenesten (3).
At man trenger organspesialister for å utarbeide prosedyrestandarder i primærhelsetjenesten, er ikke en selvfølge. I Nederland blir prosedyrene i primærhelsetjenesten bevisst utarbeidet av allmennlegene selv, etter rådføring med organspesialistene, fordi allmennlegenes pasientpopulasjon er en annen enn spesialistenes. I den nederlandske veiledningen har man implementert mange kognitive behandlingsprinsipper for å unngå utvikling av kronisitet. I Norge utarbeider nå Nasjonalt Ryggnettverk retningslinjer for kunnskapsbasert behandling av korsryggssmerter i primærhelsetjenesten. De foreløpige retningslinjene er tilgjengelig på nettet (4).
Det er ikke mangelen på enighet om kunnskapsbaserte diagnostiske kriterier som gjør møtet med ryggpasienter vanskelig. Lang ventetid for CT og/eller for time hos spesialist kan ikke forsvare langvarig sykmelding.
Jeg tror at det er et problem at vi i vårt møte med ryggpasienter oftest må forholde oss til pasienter og behandlere med et annet diagnosebehov enn vårt. Som leger er vi vant til å utelukke spesifikke sykdommer og aksepterer at man ikke vet hva som er den egentlige årsak til plagene i de andre ”uspesifikke” tilfellene. Det er dette veiledningene baseres på. Behandlingsmiljøene (fysioterapeuter, kiropraktorer) ser ut til å ha problemer med å forholde seg til lidelser uten eksakt diagnose. Diagnosen blir oftest oppfattet som en forutsetning for å kunne sette i gang en behandling. De har derfor hatt tradisjon for å sette diagnoser også på lidelser der forklaringen er høyst usikker. Jeg mener at dette er et av hovedproblemene når det gjelder å få gjennomført kunnskapsbaserte veiledninger i behandling av pasienter med ryggplager.
