En dag i august behandlet jeg to pasienter i allmennpraksis: En gutt på 12 år med ti håndvorter, og en kvinne på 45 år i krise.
Vortene tok det fem minutter å vurdere og fryse (takst 2ad + 109a*10). Krisen tok 40 minutter i en krevende, men givende dialog (2ad + 2cd*2). Begge konsultasjonene gav en inntekt på 110 kroner i egenandel, mens trygderefusjonene var på henholdsvis 750 og 190 kroner. Nitrogenet tok jeg 40 kroner for, papirlommetørklærne ingenting. Altså totalt 900 og 300 kroner, eller 180 og 7,50 kroner per konsultasjonsminutt. Gutten var til konsultasjon hver uke i tre uker, kvinnen etter to, fire og seks uker.
Tårer gir sjelden klingende mynt, men skal nitrogen lyde som gull? Kjære Legeforening, hvorfor har det vorte slik?
