Kreftpasientene er de som er syke og er de som skal stå i sentrum, men pårørende til en kreftpasient har også en sorg. I perioden Tormod var syk, mistet jeg kjæresten min og fikk en pleiepasient. Å gå fra et år på folkehøyskole, der jeg fikk daglige kjærlighetserklæringer enten per brev, telefon eller ved besøk og hvor vi bare lengtet etter å være sammen hele tiden, til å møte en mager, dødssyk gutt i en sykeseng som ikke orket å prate med meg, var et så vanvittig sjokk at jeg ikke klarer å beskrive det. Hver dag i et år hadde vi ventet på å kunne flytte sammen og se hverandre hver dag. Man kan kalle det klisjé eller hva man vil, men Tormod var og er min store kjærlighet. Vi var så forelsket det første året at jeg tenkte at dette er for godt til å være sant, nå skjer det vel noe galt snart og det gjorde det. Den sorgløse, forelskede fasen i forholdet var definitivt over – og den fikk vi aldri tilbake.
Tormod var akutt, livstruende syk, og i tre uker visste vi ikke stort om utsiktene hans. Jeg ”brukte opp” omsorgen min for en lang periode etter de ukene. Jeg bodde på sykehusene sammen med Tormod hele den tiden, og ikke én eneste gang var det noen av de sykehusansatte som pratet med meg om hvordan jeg hadde det. Jeg følte meg usynlig og i veien, på tross av at jeg selv mente at jeg hjalp bra til med det daglige stellet av Tormod. Vi levde i to forskjellige verdener, på hver våre sider av kreften: pasientens og den pårørendes.
Min appell til sykehuspersonalet og særlig sykepleiere som man som regel har mest kontakt med er: Ta dere de ekstra minuttene til å prate med den/de pårørende også. Som regel er dere flinke til å prate med pasienten, men de pårørende trenger ofte en prat alene. Ikke vær så redde for oss, for at vi skal begynne å gråte og bli hysteriske, for får vi ikke ”tømt oss”, blir vi som en tidsinnstilt bombe, som bare går rundt og tikker. Får vi også litt omsorg, en brus, en vits, hva som helst slik at vi føler at vi er i live, så er vi en kjemperessurs som kan avlaste det overarbeidede sykehuspersonalet for enkle oppgaver som vasking av vår kjære, gi ham mat osv. Tenk på det
