Som sportsdykker og allmennmedisiner gjennom snart 30 år har jeg med interesse lest Otto Molværs redaksjonelle artikkel i Tidsskriftet nr. 17/2001 (1) og Einar Thorsens kommentar i nr. 22/2001 (2).
I slutten av september omkom en erfaren mannlig dykker i nærheten av Tønsberg, og fra området rundt Oscarsborg ble en kvinnelig dykker brakt til Ullevål sykehus med alvorlige skader (3). Det har også vært andre dødsulykker og skader ved dykking i sommer (3). Ved de fleste dødsulykker innen sportsdykking de siste ti årene har meddykkere ikke funnet den omkomne i tide, eller så har dykkeren dykket alene. Det er meget sjelden at det finnes feil på det tekniske utstyret.
Da jeg tok mitt dykkersertifikat i 1974, var en 5 – 7 meters line (bodyline) mellom to dykkere og line til overflaten ved alenedykk en del av det obligatoriske sikkerhetsutstyret. Når jeg nå snakker med unge dykkere, inkludert erfarne sportsdykkere, er det nesten ingen som bruker dette. De fleste mener at bruk av line hemmer frihetsfølelsen, utfoldelsen og dykkergleden.
Norges Dykkeforbund mener at line er en viktig del av sikkerhetsutstyret. I Norge er det hovedsakelig PADI (Professional association of diving instructors) som står for opplæring av sportsdykkere, men de instruerer ikke i bruk av line. Elevene blir i stedet instruert til å holde konstant visuell kontakt med meddykkere.
Å opprettholde visuell kontakt under vann er en nesten umulig oppgave pga. undersjøiske forhold, sikt, algeforhold og iver etter å gjøre egne observasjoner (fisk, skalldyr, gjenstander, formasjoner). Dersom man mister en meddykker av syne, er det svært vanskelig å etablere kontakten igjen. Dermed er minst to dykkere alene og ute av stand til å hjelpe hverandre ved kriser.
Dykking er en risikosport. Gjør man ikke alt riktig, kan det likevel gå godt. Men det er meget betenkelig at tidligere obligatorisk sikkerhetsutstyr blir byttet ut med en instruks som ikke har noe ”sikkerhetsnett” når instruksen ikke overholdes.
