Sjokkert så en hel verden på samvittighetsløse, grusomme handlinger utført av religiøse fanatikere som søkte det de selv ser på som martyrdøden, døden for den gode sak – eller for egen og familiens vei til Paradiset. De rettet sin terror mot mer enn 5 000 intetanende, uskyldige mennesker 11. september.
Handlinger som dette kan bare vekke harme, avsky og sterk medfølelse med ofre og etterlatte. De må føre til – og har ført til – et besluttsomt, langsiktig arbeid for å nøytralisere slik kriminell aktivitet.
Men hva var Tidsskriftets kommentar i minilederen i nr. 22/2001 (1)? Var det medisinsk redaktør Pål Guldbrandsens helt private politiske oppfatninger? ”Bare mennesker som føler seg ydmyket gjennom lang tid, kan stå bak en slik aksjon,” skriver han. Dernest heter det at langt flere dør daglig ”fordi Vestens økonomiske ressurser ikke settes inn i den tredje verden – og uten at det berører oss synderlig”. Hva vet han nå om det? Og så formanes vi til besinnelse og å ”bidra til at politiske valg i fremtiden dreier seg om kommunikasjon, ikke om isolasjon og ydmykelse”.
Har den medisinske redaktøren fått et anfall av politisk og humanitært hukommelsestap? I så fall gjelder amnesien for en periode på mer enn 80 år – fra revolusjonen i Russland i 1917 og Hitlers Nazi-Tyskland via Maos Kina og Røde Khmers Kambodsja til i dag. Eller finnes andre forklaringer på redaktørens ytringer enn slik amnesi? Det er min sikre overbevisning at hendelsene 11. september ene og alene er uttrykk for ideologi, propaganda og løgn når det gang på gang hevdes at slike handlinger primært skyldes fattigdom eller ydmykelse. Når en slik påstand gjentas mange nok ganger, blir den til slutt et dogme – en sannhet. Det er dessverre helt andre og aggressive krefter som ligger bak terrorisme. Demokrati er den beste motgift mot dette (2).
Legeforeningens medlemmer har mange ulike oppfatninger om politikk, både innenrikspolitikk som utenrikspolitikk. Vårt tidsskrift bør være et debattforum hovedsakelig for medisinsk faglige, etiske og fagpolitiske – inkludert helsepolitiske – spørsmål.
Gulbrandsens innlegg hører hjemme i dagspressen og ville der være ett av mange innlegg i den løpende offentlige diskusjon. Dersom dette ikke skal være linjen i Tidsskriftet, må det åpne for allmenn politisk debatt i spaltene. Det mener jeg verken medlemmene i Legeforeningen eller Tidsskriftet er tjent med. Ansvarlig redaktør bør markere sin linje eksplisitt.
Hva mener presidenten?
