Tidsskrift for Den norske lægeforening bringer i nr. 27/2001 et intervju med undertegnede, om samfunnets sårbarhet (1). Det gir på enkelte punkter en misvisende fremstilling av hva jeg har sagt. Jeg må be om at noen av feilene blir rettet.
Under omtalen av behovet for ny organisering av arbeidet for økt sikkerhet berøres tanken om et nytt direktorat, som etter undertegnedes skjønn ikke vil være den beste løsning. Ifølge Tidsskriftet skal jeg ha sagt om dette at ”Blir et sikkerhetsdirektorat underlagt for eksempel Justisdepartementet, blir det mer politi i gatene”. Dette er ord som jeg uttrykkelig ikke ville godkjenne som mine. Mine ord var at ”Blir et sikkerhetsdirektorat underlagt for eksempel Justisdepartementet, vil det nok virke bra en tid, men så blir politikerne der opptatt av noe annet, og sikkerhetsarbeidet kan gli ut i bakgrunnen igjen”.
Jeg blir tillagt en uttalelse om at ”Datatilsynet bør godta å frigi fastlegelister til legevakt og sykehus”. Jeg kan ikke se at jeg har uttalt meg om dette. Derimot har jeg sagt at ”Datatilsynet bør godta fyllestgjørende pasientjournaler lett tilgjengelige på PC hos leger og på sykehus over hele landet”. Det er riktig at jeg mener at ”Personvernhensynene må man kunne ta vare på med koder”. Men jeg har ikke uttalt meg om tanken om ”en brikke på kroppen”, som Tidsskriftet gir inntrykk av at jeg går inn for.
Jeg blir også tillagt en uttalelse om at ”For egen del er jeg engstelig for undergrunnsbanen hjem til Bestum”. Mitt syn på dette er uten betydning, men jeg vil ikke unnlate å nevne at jeg nektet å godkjenne dette som mine ord. Det jeg kan ha sagt, eller i hvert gjerne vil si, er at jeg frykter at man ikke har gjort nok for sikkerheten på en rekke områder, som for eksempel T-baner og jernbaner. Men det er meningsløst å føle sjenerende frykt av den grunn.
