Det første tilfellet av miltbrann (antraks) satt i sammenheng med terrorisme ble diagnostisert i Florida 4.10. 2001. Per 9.11. 2001 var det rapportert om ti pasienter med lungemiltbrann (hvorav fire er døde), samt sju bekreftede og fem mistenkte tilfeller av hudmiltbrann. De aller fleste pasientene har arbeidet med post- og budtjenester. De siste ukene har anslagsvis 32 000 personer i USA fått profylaktisk antibiotikabehandling etter mulig eksponering (1).
Utenfor USA er det ikke påvist miltbrann relatert til bioterrorisme. I Norge vurderer Justisdepartementet risikoen for terroranslag med biologiske våpen som lav. Likevel har mistenkelige brev og pakker påført politi, helsevesen og bedrifter svært mye ekstraarbeid og økte utgifter, særlig Posten. Folkehelsa har analysert mer enn 100 mistenkelige pakker og brev, mange andre er analysert lokalt, og forsendelsene er brakt til laboratoriet med politikurer.
Sykdommen miltbrann er kjent fra langt tilbake. Den femte landeplagen i Egypt, beskrevet i 2. Mosebok, antas å ha vært miltbrann hos storfe og annen buskap (2). I Europa og Nord-Amerika har miltbrann hos mennesker tradisjonelt vært knyttet til landbruksnæringen (3). Miltbrann forårsakes av Bacillus anthracis, en grampositiv, sporedannende bakterie, som kan finnes i jordsmonnet og dermed smitte beitende dyr. Forekomsten i jordsmonnet er sannsynligvis svært lav i Norge. Siste tilfelle hos dyr i Norge var i 1993 og siste tilfelle av sannsynlig husdyrrelatert sykdom hos menneske var i 1967 (4). Det største kjente utbruddet, i Zimbabwe i 1979 – 85, affiserte mer enn 10 000 mennesker (3).
Sykdommen har ulike manifestasjoner, basert på smittemåte. Vanligst er hudmiltbrann, som smitter når defekt hud kommer i direkte kontakt med kontaminert materiale. Fra et papuløst og vesikuløst stadium utvikles et nekrotisk, tørt sår med omkringliggende ødem. Lungemiltbrann oppstår ved inhalasjon av sporer (ca. 1 mm i diameter) i lungealveolene, hvor de transporteres til mediastinale lymfeknuter og spirer. Her gir de en ødematøs, hemoragisk mediastinitt, som ubehandlet er dødelig. Dødelig dose (LD 50) er beregnet til 2 500 – 55 000 inhalerte sporer (2 – 4). Gastrointestinal miltbrann skyldes inntak av kontaminert mat. Det første tilfellet av injeksjonssmitte med sannsynlig kontaminert heroin ble rapportert fra Norge i fjor (5).
Miltbrann smitter ikke mellom mennesker. Et svært sjeldent unntak er tett, direkte kontakt mellom et hudmiltbrannsår og defekt hud. Lungemiltbrann smitter ikke, slik som pneumonier kan gjøre. Inkubasjonstiden er vanligvis 1–7 dager, men ved et utslipp av miltbrannsporer fra en fabrikk for biologiske våpen i Sverdlovsk i 1979 var lengste inkubasjonstid 43 dager (3).
Førstevalg for behandling av diagnostisert miltbrann er penicillin G intravenøst. Miltbrannbakteriene som er funnet i USA, har ikke vist flere resistensegenskaper enn naturlig forekommende Bacillus anthracis. Bakterien er dermed følsom for både penicillin, amoksicillin, tetrasyklin, doksycyklin, kloramfenikol, ciprofloksacin og andre antibiotika (6). Til personer som kan være eksponert for Bacillus anthracis, anbefales antibiotika profylaktisk i 60 dager eller inntil miljøprøver avkrefter mistanken om eksponering. Doksycyklin 100 mg ⋅ 2 eller ciprofloksacin 500 mg ⋅ 2 anbefales som førstevalg, ev. amoksicillin 500 mg ⋅ 3.
Isolering av pasienter med mistenkt miltbrann i sykehus er ikke nødvendig. Vanlige sykehushygieniske standardtiltak skal følges (7). Bare klær som er synlig tilsølt med mistenkt pulver, vil i praksis regnes som smittefarlige. Det finnes ulike råd for hvilke desinfeksjonsmidler som kan brukes mot miltbrannsporer. Selv om svært lave konsentrasjoner av hypokloritt er sporedrepende (8), er det usikkert hvilken konsentrasjon som skal anbefales, fordi hypokloritt inaktiveres av biologisk materiale. Etter en første desinfeksjon og rengjøring bør flatene derfor desinfiseres på nytt. I USA og Storbritannia anbefales hypokloritt 0,5 % (8), i Norge har Folkehelsa foreløpig anbefalt ufortynnet Kloricid 4,5 %.
Risikoen for et bioterroranslag mot Norge er lav, men ikke null. Konsekvensene dersom det usannsynlige skulle skje, er likevel så store at vi må ha en beredskap mot bioterrorisme og må ta alle trusler alvorlig (9, 10). Miltbrannsporer egner seg som biologisk våpen, da de er små og holdbare og kan gi alvorlig sykdom. Risikoen for en mer omfattende spredning enn den vi nå har sett i USA – for eksempel som aerosol fra bomber – ansees å være uhyre lav, da dette krever både avansert mikrobiologisk kunnskap og bombeteknologi. Trusler via brev gir stor oppmerksomhet, uttalt frykt og kan stoppe viktig virksomhet. I USA har postvesenet per 5.11. 2001 stengt 353 postkontorer som følge av 8 674 tilfeller av trusler, spøk og mistenkelig post.
Tiltak mot miltbranntrusselen i Norge er av noen blitt sett på som en overreaksjon, men tiltakene har i hvert fall fungert som en viktig beredskapsøvelse. En evaluering av erfaringene må gjøres på et senere tidspunkt.
Frykten for miltbrannspredning har skapt et stort behov for informasjon, og bruk av Internett har vist seg å være en ypperlig metode for spredning av saklig informasjon. Her i landet har Folkehelsa i stor utstrekning benyttet Internett (11). Mange av rådene som er publisert på nettet, har vært foreløpige og er blitt justert underveis etter som kunnskapen om miltbrann som bioterrorisme gjennom post har økt. Endring av faglige råd kan gi publikum utrygghet, men manglende informasjon ville antakelig vært verre.
