Interessant beretning fra sprek jubilant

Fagfolk er fagfolk – også når det gjelder å skrive historie. Institutt for eksperimentell medisinsk forskning ved Ullevål universitetssykehus har latt tre historikere skrive instituttets 50 års historie. Det er vellykket. Boken er lettlest, men ikke lettvint. Den inneholder mye informasjon, historisk interessant stoff og gir en fin beskrivelse av et sterkt forskningsmiljø. Ferske nyhetsoppslag fra norsk og britisk bank- og rettsvesen omkring Anders Jahres utenlandsformue gir boken økt, om ikke ønsket aktualitet.

Takket være en sjenerøs donasjon fra skipsreder Anders Jahre ble instituttet opprettet i 1951. Denne donasjon var nødvendig for instituttets tilblivelse og videre liv. Senere har det vært nødvendig med økonomisk tilskudd fra andre kilder, spesielt Oslo kommune og Universitetet i Oslo. Instituttets spesielle organisering, dels som en del av Ullevål sykehus, dels knyttet til Universitetet og dels som stiftelse, kommer godt frem. Utfordringene på grunn av denne uvanlige organisering i forhold til styring og økonomi diskuteres.

Carl Sembs viktige innsats for å opprette instituttet blir omtalt. Likeså Fredrik Kiils funksjon som instituttets leder gjennom 40 år. Den viktigste milepæl for instituttet må være Kiils resultater omkring dialyse ved nyresvikt. En god måleenhet på produksjon og vellykkethet er antall doktorgrader. I gjennomsnitt har det gått ut to doktorgrader årlig fra instituttet. På listen over disse er det uheldig at en av doktorandene har fått feil fornavn. Mange av doktorandene er i dag nøkkelpersoner innen norsk medisin, både klinisk og forskningsmessig.

Boken er ikke en ren skrytebok. Vi får også innblikk i vanskeligheter og diskusjoner omkring økonomi, organisering, forskningsprofil og tilsettinger. Tross en for dårlig kvalitet på bildene i boken, gir den hyggelig og interessant lesing.