I 1933 var omtrent 16 % av legene i Tyskland av jødisk opprinnelse. Dette var et bemerkelsesverdig høyt tall, siden mindre enn 1 % av den tyske befolkningen var jøder. Pediatrien stod i en særstilling. Blant tyske pediatere var nesten 50 % av jødisk herkomst. I enkelte byer var tallene enda høyere: 82 % i Berlin, 60 % i Hamburg og 65 % i Frankfurt. Da nazistene kom til makten, ble jødene fordrevet fra sine stillinger.
Eduard Seidler har i en ny bok beskrevet skjebnen til de jødiske barnelegene. Hvor ble de av – og hvordan gikk det med dem? Seidler (f. 1929), opprinnelig pediater, var i over 25 år professor i medisinsk historie ved universitetet i Freiburg. Etter at han ble emeritus i 1994, har dette vært hans forskningsfelt. Hovedparten av boken er minibiografier over de 629 pediaterne som Seidler har klart å skaffe opplysninger om. De fleste, nær 75 %, klarte å emigrere, mens 71 (11 %) havnet i konsentrasjonsleire.
En av de barneleger som overlevde, Lucie Adelsberger (1895 – 1971) (1) har skrevet en bok om sine groteske opplevelser i Auschwitz, nylig oversatt til engelsk (2). En annen av de 13 pediaterne som overlevde Auschwitz var Berthold Epstein (1890 – 1962). Før krigen var han professor og direktør ved ”II. Kinderklinik” ved det tyske medisinske fakultet i Praha. Hans skjebne er av spesiell interesse for oss i Norge, siden han var en av ytterst få utenlandske kolleger som fikk lisens til å utøve legevirksomhet her høsten 1939. I september 1939 skrev Norsk Pædiatrisk Selskap i sin anbefaling: ”Professor Epstein er internasjonalt kjent som en fremragende kapasitet i vårt fag. Vi vil gjerne få uttale at Norsk Pædiatrisk Selskaps styre ville anse det som en berikelse for vårt fag om han fikk oppholdstillatelse i Norge.” Han kom til Norge i mars 1940 og skal ha blitt oppfordret til å søke den ledige sjefsstillingen ved Rikshospitalets barneklinikk, men dette ble umulig pga. den tyske okkupasjonen. Han drev tuberkuloseforskning i Oslo frem til han ble deportert i 1942 og havnet i Auschwitz. Her ble hans kone og flere andre familiemedlemmer drept. En rekke forsøk ble gjort for å få ham løslatt, blant annet av prins Carl i Sverige (1861 – 1951), men Epstein ble først fri ved krigens slutt. Han drog da til Tsjekkoslovakia og vendte aldri tilbake til Norge (3).
Seidlers bok, som setter disse to enkeltskjebnene inn i en større sammenheng, er skrevet på tysk, og kortbiografiene er først og fremst av stor leksikalsk verdi. Imidlertid er introduksjonen i boken meget leseverdig. Dette kapitlet er på ca. 50 sider, gjengitt på både tysk og engelsk og beskriver en del av medisinens mest nedslående historie.
