Ovarialkarsinom er den hyppigste dødsårsak innen gynekologisk kreft i de vestlige land. I Norge blir ca. 450 nye tilfeller diagnostisert hvert år og insidensen øker. Pasienter med ovarialkarsinom får ofte akkumulering av væske i buk og brysthule, og abdominalt ubehag som følge av ascites er det vanligste symptomet og finnes hos 65 % av pasientene. Imidlertid er det fortsatt mye uklart med hensyn til progrediering av ovarialkarsinom og spredningsmekanismer for kreftceller i væsker. Det er også vanskelig å skille karsinomceller fra reaktivt mesotel.
Hensikten med avhandlingen har vært ved hjelp av antistoffer som skiller mellom epitelceller og mesotelceller å forbedre muligheten til å diagnostisere kreftceller fra pasienter med ovarialkarsinom i væsker. Avhandlingen beskriver også genotypiske og fenotypiske forskjeller mellom ovarialkarsinomceller i væsker, solide primære svulster og metastaser. I en komparativ analyse av maligne celler i peritoneal- og pleuravæske ønsket man å undersøke om kreftcellene i væsker besitter metastaseegenskaper. Kreftcellene kunne enten være løsnet fra svulstens overflate eller ha metastasert.
I denne delundersøkelsen har man studert uttrykket av proteolytiske enzymer i matrix metalloproteinase-familien (MMP), og deres hemmer TIMP-2 på protein- og mRNA-nivå ved hjelp av immunhistokjemi, in situ-hybridisering og polymerasekjedereaksjon. I tillegg har man undersøkt forekomsten av tumorassosierte karbohydratantigener på celleoverflaten ved hjelp av immunhistokjemisk teknikk. E-cadherin-celleadhesjonskomplekset er undersøkt både ved immunhistokjemi, immunblotting og immunpresipitasjon. For å vurdere den prognostiske betydningen av disse molekylene ble det benyttet solide svulster fra pasienter med lang og kort overlevelse med en oppfølgingstid på opptil 20 år.
I avhandlingens første studie fant man at en kombinasjon av de tre epitelmarkørene Ber-EP4, B72.3, og BG8 hadde en sensitivitet på 95 % for påvisning av kreftceller i væsker. I komparative undersøkelser av kreftceller i væsker med solide svulster finner man oppregulering av karbohydratantigenene TN og Sialyl TN, E-cadherin-kompleksproteiner og MMP-2 så vel som redusert uttrykk av TIMP-2. Karsinomceller i peritoneal- og pleuravæske viste tilsvarende egenskaper. I prognostiske studier har MMP og TIMP-mRNA predikert redusert overlevelse. En liknende korrelasjon ble funnet i svulster som uttrykte karbohydrat-antigenet sialyl Lewisx og adhesjonsmolekylet γ -catenin.
Avhandlingen konkluderer med at det er nødvendig å benytte et bredt antistoffpanel for påvisning av kreftceller i væsker. Samtidig har ovarialkarsinomceller i væsker andre egenskaper enn kreftcellene i primærtumor, hvilket reflekterer viktige biologiske trinn ved kreftspredning. Karsinomceller i peritoneal- og pleuravæske har mange fellestrekk selv om de ikke er identiske. Til slutt, kreftassosierte metastaseassosierte molekyler kan si noe om prognosen ved ovarialkreft.
