Tidsskriftet brakte i nr. 26/2001 et interessant og meget aktuelt intervju med Irene Hetlevik (1). Selv er jeg pensjonert kardiolog med 30 års erfaring fra et middels stort sentralsykehus og har etter fattig evne forsøkt å følge med i hva som har skjedd også de siste årene.
Hetlevik føler det som et dilemma at vi bruker stadig mer tid og ressurser på risikooppsporing hos friske, fremfor å behandle dem som er syke. Som sykehusleger har vi nok i mange år bidratt til dette. Når jeg ser tilbake på min tid som lege, slår det meg at det kom en forandring i min tilnærming til pasientene da jeg sluttet i allmennpraksis og begynte i sykehus. I allmennpraksis begynte vi alltid med å spørre pasientene hvorfor de kom eller hva som plaget dem. På sykehus leste vi et henvisningsbrev og merket oss hvem som hadde skrevet det, koblet pasienten til et diagnostisk apparat og startet undersøkelsen. Allerede tidlig i vår spesialistutdanning hadde vi så å si glemt det grunnleggende spørsmål: Hvorfor er vi egentlig leger? Hva er vår hjelpefunksjon?
Senere ble vi så innhentet av utenforliggende spørsmål, formulert av andre interesser som var i ferd med å utvikle sitt imperium (legemiddelindustrien): Kan denne pasienten brukes i en studie for å belyse et eller annet medikaments fortreffelighet, noe som i sin tur kan overbevise andre kolleger om hva de bør bruke? I 1980-årene begynte dette spørsmålet å ta helt overhånd. Det nærmet seg så å si en situasjon der det viktigste kriterium for henvisning til medisinsk poliklinikk var om pasienten egnet seg til å delta i en legemiddelstudie eller ikke!
Skal man snakke om imperium, er det mer nærliggende å snakke om den utviklingen som legemiddelindustrien satte i gang og som etter hvert kom til å dominere på flere områder. Utviklingen ble ”amerikanisert” – reklamebasert, tuftet på profitt med utsikter til milliardinntekter. Medisinsk vitenskap ble i tiltakende grad påvirket av store studier som med fine marginer kunne påvise et spesielt medikaments fortrinn fremfor konkurrentens og med færre bivirkninger. Gamle sannheter som fett og salt (og for den saks skyld også sukker) i maten, mosjon og levesett generelt ble erstattet av statistisk finregning og søylediagrammer.
Kanskje kan det bli allmennlegene som kan rehabilitere oss spesialister og lære oss å finne igjen det gamle spørsmålet: Hvorfor kom du hit? Hva kan jeg hjelpe deg med?
Takk for et fint intervju med allmennmedisinens modige maur, Irene Hetlevik.
