I artikkelen Kroniske smerter – gjør vi alt galt? i Tidsskriftet nr. 22/2001 (1) beskriver Stein Knardahl allmennleger som temmelig inkompetente til å behandle pasienter med smerter, og han latterliggjør deres erfaringskunnskap. Knardahls poeng er legenes behov for nyere smertefysiologisk kunnskap. Vi mener at kunnskap om smertefysiologi er nødvendig, men utilstrekkelig i møtet med pasienter med smerter, akkurat som erfaring og klinisk kompetanse er det.
Hovedproblemet i Knardahls artikkel er at smerte som en subjektiv opplevelse faller helt utenfor oppmerksomheten. Pasientens opplevelsesmessige perspektiv er ikke tema i artikkelen. I redegjørelsen om smerter og smertepsykologi fremstilles kroppen som en biologisk ”ting” som det psykososiale ”virker inn på” og som en årsak-virknings-mekanisme der en stimulus utløser en reaksjon. Kroppen som jegopplevelse og smerten som eksistensiell opplevelse er overhodet ikke tatt med.
Kroppen er både et objekt i verden og et subjekt som omverdenen eksisterer for. For det individuelle mennesket er kroppen fundamentet for eksistensen. Jeg er kroppen min, jeg opplever og erfarer gjennom kroppen. Det gjelder også når jeg blir syk. Når pasienten forteller om sine smerter, forteller hun om seg selv som forandret, om kroppen som jeg . Vi er våre kropper, samtidig som de er biologi og underlagt naturens lover.
Gjennomgangstonen i artikkelen er at smerte bagatelliseres og pasienter mistros. ”Korrekt vurdering av smertens trusselverdi er avgjørende for utfallet,” skriver Knardahl (1). Hvem skal vurdere trusselverdien?
Vi tror allmennpraktikere har betydelig erfaring med at ”kroppen” og ”livet” henger sammen på ulike måter. Denne kliniske kunnskapen er uunnværlig i møtet med mennesker med smerter. Smertefysiologi forklarer opplevelsen av smerte like lite som synsfysiologi forklarer opplevelsen av et maleri. Hvis legen ser bort fra det menneskelige ved mennesket – mennesket som meningsbærende og meningsskapende subjekt – kan han ikke forstå sine pasienter og hjelpe dem med kronisk smerte. Mennesket kan ikke forklares, bare forstås.
”Pasienter med smerter trenger informasjon om sin spesielle situasjon, råd som er helt konkrete,” skriver Knardahl (1). Vi mener at legen trenger informasjon fra pasienten om henne og hennes spesielle situasjon – for å forstå henne, stille en diagnose og iverksette en behandling. Konsultasjonen er en menneskelig samhandling, og legen kommer ikke nærmere symptomet enn pasientens formidling av sin opplevelse. Overfor pasienter med smerter trenger vi klinisk kunnskap til å forstå hva av vår generelle medisinske kunnskap som gjelder i nettopp dette tilfellet.
