I Tidsskriftet nr. 27/2001 er det to leseverdige artikler om henholdsvis Sticklers syndrom (1) og DiGeorges syndrom (2). Det er ofte tilfeldigheter som gjør at disse diagnosene blir stilt, for eksempel ved at en årvåken lege (eller pårørende, etter å ha lest om sykdommene i et ukeblad) finner ut at tilstanden kan være en diagnostisk mulighet ut fra sammensetningen av symptomer og funn.
Ved Sticklers syndrom (Stickler-Marshalls syndrom) foreligger det ingen rutinemessig gentest. Selv om de fleste pasientene har mutasjon i ett av to kollagengener ( α 1-kjeden av kollagen 2 eller 11), er det i dag ingen enkelt laboratorietest som kan avsløre slike mutasjoner. De fleste kollagenmutasjoner er dessuten unike for den aktuelle pasient eller familie. Følgelig baseres diagnosen Stickler-Marshalls syndrom på familieopplysninger og klinisk undersøkelse. Ved mistanke bør derfor hele pasienten – og ikke bare pasientens DNA – henvises til den regionale medisinsk-genetiske avdeling for nærmere utredning.
Ved DiGeorges syndrom (del22q11-syndrom) finnes det en sensitiv og spesifikk kromosomundersøkelse som påviser fravær (delesjon) av en bit av kromosom 22. Bør man dermed screene alle med døvhet, ganespalte eller mental retardasjon for del22q11-syndrom (2)?
Del22q11-syndromet kan ha en svært variabel fenotype, også innen samme familie, så terskelen for å be om denne undersøkelsen bør være lav, men mistanken må være begrunnet. Vanlige, men ikke obligate funn er hjertefeil, ganespalte, permanent eller transitorisk hypokalsemi, forbigående infeksjonstendens, psykiske problemer, lærevansker og skjelettmisdannelser. Alle med del22q11-syndrom har dysmorfe trekk, og mange har nasal stemme pga. ganeseilsinsuffisiens. Den voksne pasient er gjerne liten, med grove ansiktstrekk, kort, bred nakke og tett kroppsbygning.
Etter min mening bør screeningprøver på basis av enkeltfunn ofte avvises. Et viktig unntak er feil i hjertets utløpssystem, fordi en forholdsvis stor andel av disse feil skyldes en slik kromosom 22-delesjon. Laboratoriemessig syndromscreening for å utelukke et syndrom (som del22q11-syndrom, fragil X-syndrom mfl.) kan bli en sovepute fordi man gjerne tror at den årvåkne kliniske observasjonsevne kan erstattes av laboratorietester. Det er også dårlig samfunnsøkonomi å utføre dårlig begrunnede tester (trygderefusjonen for en del22q11-test er 1 489 kroner).
Leger som er i tvil om en genetisk undersøkelse bør gjøres eller ikke, oppfordres til å ta en telefon til den regionale genetiske avdeling på forhånd. I mange tilfeller vil legen da få forslag til videre utredning.
