Forfatterrekkefølgen i en vitenskapelig artikkel er stadig gjenstand for debatt. Ofte rangeres forfatterne etter innsats, der den første har gjort størstedelen av arbeidet. Et annet, mindre brukt alternativ er å legge ved en detaljert beskrivelse av hvem som har bidratt med hva, og å benytte begrepet «bidragsytere». Fremdeles er det imidlertid slik at man vurderer den enkeltes publikasjonsliste etter hvor mange første, annen- og sisteforfatterskap som foreligger.
En britisk studie viser at forfattere med etternavn som starter med en bokstav langt bak i alfabetet, også oftere havner lengre bak i forfatterrekkefølgen (1). Forfatterne (hvis bidrag er beskrevet i detalj!) gjennomgikk samtlige publikasjoner i BMJ i løpet av ett år. Ni av de 13 første bokstavene i alfabetet forekom oftere som første bokstav i navnet til førsteforfattere enn til annen- eller tredjeforfattere. Det samme var tilfelle for bare to av de 13 siste bokstavene.
– Artikkelen belyser på en kuriøs og morsom måte hvor mangfoldig forfatterskap i medisin er, sier Magne Nylenna, inntil nyttår redaktør i Tidsskriftet. – Poenget er ikke nytt. I en humoristisk artikkel fra 1982 påpekte Ole Didrik Lærum nettopp denne sammenhengen (2).
– Mange og lange arbeidstimer har vært nedlagt for å komme frem til logiske og «rettferdige» retningslinjer for forfatterskap. Den utilfredsstillende konklusjonen er at forfatterne selv bestemmer rekkefølgen. Problemstillingene rundt forfatterskap er bare én av flere årsaker til at publikasjonslister ikke er noen god måte å vurdere faglig kompetanse på, sier Nylenna.
