Bøker om rehabilitering i allmennmedisinen er sjelden vare. Denne nye, svenske læreboken henvender seg til allmennleger og andre behandlere i primærhelsetjenesten. Forfatteren skriver at det er en metodebok med humanistisk og pasientsentrert perspektiv og at den har en dobbel hensikt. Enkelte avsnitt skal kunne brukes som oppslagsverk, mens andre skal gi grunnlag for refleksjon og personlig utvikling.
Boken er delt i 14 kapitler av meget varierende lengde, innhold og kvalitet. Det lengste, som omhandler sykdom, funksjonsnedsettelse og hemning tar opp noen av de tilstander som er aller vanskeligst å håndtere i allmennpraksis. Disse ”usynlige funksjonstapene”, amalgamforgiftning, nakkeslengskade, psykiske lidelser, stress og smertetilstander gis en delvis inngående drøfting av mulig patogenese, diagnostikk og klinisk behandling. Det er svært lite om rehabilitering. Rehabilitering ved andre vanlige og viktige tilstander, slik som slitasjegikt, ryggplager og hjertelidelser, omhandles ikke. Som oppslagsverk er ikke det tilfredstillende.
Derimot omtales i et kapittel viktige sider ved rehabilitering og det gis noen gode råd. Dessverre gir henvisningene i bokens begynnelse feilaktig informasjon om hvilket kapittel dette er og hvor det befinner seg i boken.
Flere kapitler inneholder rehabiliteringens forutsetninger: konsultasjonsmetodikk, innsikt i pasientens behov, legens egen utvikling – alt nødvendig ballast for allmennpraktikeren, men ikke bare i rehabiliteringsarbeidet.
Fordi boken både skal være en praktisk kunnskapsbase og gi grunnlag for ettertanke er den ikke lett å lese. Det blir en uheldig og uoversiktlig blanding, der noe er kunnskapsbasert medisin, noe er klinisk skjønn og mye er usikkert. Den springer ut fra svensk allmennpraksis og er ikke direkte overførbar til norske forhold. Blant annet er avsnittet om trygdemedisin lite anvendelig. Språket er til dels komplisert og tungt.
Selv om boken ikke kan brukes som oppslagsverk, så har den interesse. Den forteller om en erfaren og allmennpraktikers arbeid med å finne meningsfull rehabilitering av pasienter med kroniske og uklare lidelser. Som veileder er den imidlertid for usystematisk. Den kan nok glede den som er orientert om rehabilitering fra før, men vil heller forvirre enn opplyse den uerfarne.
Søren
Brage
Rikstrygdeverket
Oslo
