Irritabel tarm-syndrom er en vanlig tilstand kjennetegnet av knipsmerter i magen, avføringsforstyrrelse og luftplager. Årsaken er ukjent, men motilitetsforstyrrelse og endret gastrointestinal sensitivitet formodes å spille en patogenetisk rolle. Tilstanden er hyppigere hos kvinner enn hos menn. Vanligste alder ved debut er 20 – 50 år. Irritabel tarm-syndrom er en eksklusjonsdiagnose der man ved hjelp av anamnese, klinisk undersøkelse, blod- og avføringsprøver samt undersøkelse av selve colon, i størst mulig grad kan utelukke andre mage- og tarmsykdommer, spesielt i tykktarmen.
Utredningen har en viktig behandlingseffekt. Tilstanden kan også bedres med reduksjon av inntak av fiber der smerter dominerer, samt bruk av volumøkende laksantia der avføringsforstyrrelse er dominerende i symptomatologien. Analgetika og spesielt opiater, skal ikke gis.
ßIrritabel tarm-syndrom (colon irritabile) er en tilstand med abdominalsmerter, avføringsforstyrrelser og luftplager uten påvisbar årsak. Smertene sitter oftest nedad i abdomen. Avføringsforstyrrelsen er typisk en veksling mellom løs og treg avføring, men hos enkelte kan obstipasjon eller diaré være dominerende. Luftplagene består i distensjonsfølelse i buken, flatulens med lindring av disse plager samt smerter ved luftavgang. Irritabel tarm-syndrom er en eksklusjonsdiagnose. Tilstanden er hyppig (1) og mer vanlig hos kvinner enn hos menn (2). Den debuterer som regel hos yngre eller middelaldrende voksne. Pasienter med irritabel tarm-syndrom har ingen gastrointestinal blødning.
For å sikre diagnosen skal symptomatologien være noenlunde typisk og det skal være normale forhold ved klinisk undersøkelse. Videre skal blodprøvene ikke vise noen patologiske forhold, spesielt skal hemoglobin- og CRP-verdiene være normale og prøver på okkult blod i avføringen skal være negative. Siden dette er en kronisk tilstand er det også rimelig at det gjøres en undersøkelse av det symptomgivende organ, colon, og da helst i form av en koloskopi. Det er imidlertid ikke nødvendig å gjenta denne undersøkelsen ved residiv av tilsvarende symptomer. Dersom diaré er den dominerende avføringsforstyrrelse, bør man overveie laktosebelastning samt ta blodprøver med tanke på malabsorpsjon, som ferritin, folat i serum og erytrocytter, vitamin B12, kalsium, samt antistoff mot transglutaminase. Videre kan man undersøke på kromogranin A i blod for å utelukke karsinoid tumor.
Behandling
Det viktigste i behandlingen av irritabel tarm-syndrom er å gjøre en omsorgsfull og nøyaktig undersøkelse slik som skissert ovenfor, fordi symptomene naturlig nok medfører engstelse for ondartet sykdom i tykktarm. Dietetisk er det erfaring for at slaggrik kost kan forverre smerter. Fint brød og restriktivt inntak av enkelte grønnsaker, spesielt rå grønnsaker som kål etc., kan redusere smertene. Psykoterapeutisk tilnærming har vært forsøkt, og kan kanskje ha en viss effekt. Imidlertid er det usikkert hvor mye psykiske faktorer spiller i patogenesen av tilstanden, og i de aller fleste tilfeller vil psykoterapeutiske tiltak overfor disse pasientene være unødvendige og overdrevent. Generell bruk av antidepressiver frarådes.
Samlet sett bør man være tilbakeholden med medikamentell behandling ved irritabel tarm-syndrom. Volumøkende laksantia ”normaliserer” avføringen både ved diaré og obstipasjon (3) og kan forsøkes. Man regner med at motilitetsforstyrrelse er viktig i patogenesen (fig 1) (4). Imidlertid er effekten av medikamenter som påvirker motilitet dårlig dokumentert. Det bør mane til forsiktighet at cisaprid, et såkalt prokinetikum som virker via en serotoninreseptor og fører til økt frigjøring av acetylkolin fra nerveceller (5), etter mange års bruk nå har vist seg å kunne ha letale bivirkninger (6). Tatt i betraktning at disse medikamentene i beste fall har en marginal effekt, tilsier dette at man skal være forsiktig ved bruk av slike medikamenter ved irritabel tarm-syndrom.
Figur 1 Uttalte kontraksjoner i tykktarm hos pasient med obstipasjon og knipsmerter forenlig med irritabel tarm-syndrom
Gastrointestinal motilitet er meget komplisert. Det er grunn til å tro at det vil bli vanskelig å finne medikamenter som kun angriper den postulerte patologiske motilitet ved colon irritabile. Den partielle 5-HT4-agonisten tegaserod reduserte symptomene hos 60 %, (mot 48 % ved placebo) i en studie med pasienter med irritabel tarm-syndrom med obstipasjonspreg (7). Imidlertid har loperamid effekt på diaré ved irritabel tarm-syndrom (8).
Det antas at gastrointestinal sensitivitet er endret ved colon irritabile (9). Antagonister for serotoninreseptor type 3 (5-HT₃-antagonister) har vært anført å redusere gastrointestinal hypersensitivitet og bedre motilitetsforstyrrelsen ved colon irritabile (10). Men i en klinisk studie var effekten av alosetron marginal og neppe klinisk signifikant (11). Dette preparatet er senere trukket tilbake av produsenten.
Pasienter med irritabel tarm-syndrom har ikke så sterke smerter at de har behov for behandling med analgetika og spesielt ikke opiater.
Spalten er redigert av Olav Spigset i samarbeid med Avdeling for legemidler ved St. Olavs Hospital og de øvrige klinisk farmakologiske miljøene i Norge
Se også kunnskapsprøve på www.tidsskriftet.no/quiz
