Når leger velger spesialitet, er det likhet mellom kjønnene, men en ny undersøkelse viser at det er kjønnsforskjeller ved endt spesialisering. Illustrasjonsfoto
Dette kommer frem i en spørreundersøkelse om medisinsk karriere og kjønn av Elisabeth Gjerberg. Undersøkelsen er gjengitt i en artikkel i Social Science & Medicine (1). Gjerberg er i ferd med å avslutte sin doktorgrad for dr.polit.-graden ved Universitetet i Oslo. Hun arbeider ved Arbeidsforskningsinstituttet, en har de siste årene også vært tilknyttet Legeforeningens forskningsinstitutt.
I artikkelen diskuterer hun kjønnslikheter i legers preferanser for valg av spesialitet og kjønnsforskjeller ved endelig spesialisering.
Ikke mangel på interesse
I desember 1996 ble det sendt ut et spørreskjema til alle leger som fikk autorisasjon i Norge 1980–83, totalt 1 805 personer. Endelig antall ble 1 719 personer, 439 kvinner og 1 280 menn. 67 % returnerte spørreskjemaet, 73 % av kvinnene og 64 % av mennene. Artikkelen er basert på en analyse av svarene fra 1 104 personer, 308 kvinner og 796 menn. Gjennomsnittsalderen var 44 år (37–66 år). Det var ikke signifikante forskjeller mellom kvinner og menn når det gjaldt alder. Spørreskjemaet bestod av en rekke spørsmål knyttet til tre hovedtemaer: nåværende arbeidssituasjon, familiehistorie og yrkeshistorie fra de ble autorisert frem til utgangen av 1996.
Selv om det i de senere år har skjedd endringer når det gjelder spesialisering blant yngre leger, viser resultatene av undersøkelsen at andelen kvinner som spesialiserer seg innen kirurgi og indremedisin fortsatt er lav. Kjønnsdifferansen kan ikke forklares med at det er færre kvinner enn menn som starter på en spesialistkarriere innenfor disse områdene. Funnene i undersøkelsen motsier klart ideen om at den lave andelen kvinner innen mannsdominerte områder i medisin, reflekterer kvinners manglende interesse i spesialiteter som kirurgi og indremedisin.
Færre fullfører påbegynt spesialistutdanning
Kvinner begynner like ofte som menn på en karriere innenfor kirurgi og indremedisin, problemet er at de ikke avslutter sin spesialistutdanning, eller at de skifter til andre spesialiteter underveis. En langt høyere andel menn enn kvinner fullførte spesialistutdanningen innen kirurgi.
– Årsakene til dette er komplekse, sier Gjerberg. Arbeidsforholdene, særlig innen sykehusbasert medisin, med lange og ubekvemme vakter gjør det vanskelig for kvinnene å kombinere barnepass og arbeid, og bidrar til at de skifter til andre spesialiteter. Kvinnelige spesialister innen kirurgi og indremedisin utsetter også de første barnefødslene om man sammenlikner med kvinner innen andre medisinske spesialiteter.
– Det at noen kvinner skifter fra kirurgi til gynekologi og obstetrikk, en spesialitet som på mange måter kan sammenliknes med kirurgi, viser imidlertid at ubekvemme vakter og stor arbeidsbelastning ikke fullt og helt forklarer frafallet av kvinner. Utsagn fra noen av dem som forlot kirurgien og funn fra andre kvalitative studier, peker også på andre typer av utestengningsmekanismer. Hvilket omfang dette har og karakteren av denne type mekanismer, bør undersøkes nærmere, sier Gjerberg i artikkelen.
Må legges til rette
– At mange kvinner ikke fullfører spesialistutdanningen innen kirurgi og i noen grad indremedisin, er dyrt og bortkastet både når det gjelder de avdelinger som kvinnene forlater og når det gjelder den personen som forlater spesialiteten. Dersom profesjonen og sykehusavdelingen ønsker å beholde de kvinnene som med interesse og engasjement begynner karrieren innenfor disse områdene, må de stimulere til familievennlig politikk og gjøre en kritisk evaluering av andre faktorer som bidrar til at færre kvinner enn menn fullfører påbegynt spesialistutdanning, sier Gjerberg.
I 1999 var andelen kvinnelige leger i Norge om lag 30 %. Det var flest kvinnelige spesialister innen obstetrikk og gynekologi (31,3 %) og psykiatri (30,8 %).
