28.12. 2001 mistet jeg en kjær fetter. Vi var jevnaldrende. Han hadde koronarsykdom, men var velbehandlet. 61 år og i arbeid.
Han ble plutselig syk. Store smerter i brystryggen. Svimmel, blek, kvalm. La seg og tilkalte legevakten. Kollega mente ryggkink. Løftet på beina og testet bevegelse av tær. Gav en stikkpille sammen med muskelavslappende, Voltaren 100 mg og Nozinan 25 mg. Timene gikk uten bedring. Legevakten ble på nytt kontaktet. Derfra ble det gitt beskjed om dobling av doser. Neste morgen var han ute av stand til å komme opp av sengen. Medtatt, svimmel og slapp. Fortsatt vondt. Til frokost en kopp te. På formiddagen ble han funnet livløs i sengen. Tilkalt ambulansepersonale kunne bare konstatere at døden var inntruffet.
Retrospektivt er det her lett å spekulere i diagnoser. Personlig tror jeg han hadde et dissekerende aortaaneurisme. Diagnosen på dødsattesten ble infarctus cordis. Angina pectoris. Ryggsmerter.
Jeg skal ikke spørre om å få se legevaktjournalen. Jeg kan forestille meg den. Sterk tidsnød og andre presserende oppgaver som ventet.
Her ble det ikke tatt blodtrykk, puls, temperatur, respirasjonsfrekvens. Enkle, men svært viktige parametere. Med disse for hånd kan man ev. trekke slutninger i utviklingen. Han hørte hjemme i en observasjons-/overvåkingsavdeling. Der hadde man kunnet stille en sikker diagnose og iverksette behandling.
Aneurismer er farlige. Prognosen ikke god. Men i avdeling som steller med denne lidelsen, er ikke engang hjelpepleiere i tvil. Medtatt pasient med akutte abdominalsmerter eller lyskesmerter, hurtig puls og lavt blodtrykk er velkjent. Kanskje noe mer komplisert i torakalregionen, der ryggsmertene sier noe om lokalisasjonen. Men hjertet kan også gi liknende symptomer.
Så lenge en lege gjør så godt han kan, blir han sjelden å bebreide. Men samfunnet har endret seg. Det stilles store krav fordi behandlingsmuligheter finnes. Da jeg som ung lege kjørte legevakt, var sykehuset meget imøtekommende. Derfra ble det sagt: ”Heller én pasient for mye enn én for lite.” Det gav trygghet i tvilen.
Vi skal kvalitetssikre legevaktarbeid. Det gjelder også sykebesøk. Bare slik kan vi møte pårørende med god samvittighet.
